SĂžk i denne bloggen

lĂžrdag 21. november 2015

blogginnlegg fra hun som tapte, eller - en slags seiersblogg??

De siste par ukene har jeg vĂŠrt sĂžvnlĂžs og sliten. Hatt migrene, vĂŠrt dĂ„rlig i magen. I det hele tatt. Og, det har ikke vĂŠrt pga. verdenssituasjonen, som det kanskje burde vĂŠrt. Neida, det var pga den mikroskopiske, ubetydelige Ăžrlille, veldig personlige problemstillingen, at jeg hadde meldt MĂŒsli og meg pĂ„ kl. 1 i freestyle.

Alt som kunne gÄ galt surret rundt i hodet pÄ meg. Musikken hÞrtes hver natt hÞyere inni mitt hodet enn Þresusen, og det sier litt. SÄ sÞvn, nei det ble det minimalt av.
Fornuftige folk spurte meg hva det verste som kunne skje var, og jeg svarte - at hun lÞper ut av ringen. Er det sÄ farlig da, spurte de sÄ - og nei, det er vel ikke det.. Men - liten hjelp i det nÄr jeg ikke har kontroll over hodet og nervene.
Hvorfor melde seg pĂ„ da, nĂ„r det er sĂ„ ille? Jo - fordi MĂŒsli kan sĂ„ mye og jeg egentlig har sĂ„ lyst. Men samtidig sĂ„ takler jeg dĂ„rlig Ă„ konkurrere.
Kanskje vi burde ha ventet litt til? Ja, men sÄ fÄ konkurranser som det er i Norge og sÄ fÄ ledige helger jeg har, sÄ er neste mulighet trolig ikke fÞr til sommeren igjen. Og det er lenge. Vi har startet to ganger i rekrutt, og vunnet begge gangene (publikums valg, ikke dommer bedÞmning).
Hovedproblemet vĂ„rt er mine nerver, og at MĂŒsli er fryktelig opptatt av omgivelsene. Og eeeelsker Ă„ lĂžpe!

"Har dere perfekte hunder liksom" fikk en kollega og jeg spÞrsmÄl om i gÄr. Nei, svarte jeg. Den perfekte hunden finnes ikke :-) Ikke er jeg perfekt selv heller. I dag har min ikke perfekte hund og ikke perfekte meg konkurrert, og sÄnn gikk det...

BanevandringFotograf: Vigdis B. Larsen

MĂŒsli og jeg var nr. 2 i vĂ„r klasse. Jeg hadde alliert meg med hyggelige Hanne som skulle ta vare pĂ„ leken til MĂŒsli og kaste den inn dersom jeg begynte Ă„ vinke febrilsk. Dvs., om noe gikk galt og jeg underveis valgte Ă„ trene med belĂžnning. Det var jammen et lurt trekk av meg ;-)
Jeg gĂ„r inn i ringen, MĂŒsli gĂ„r delvis ved min side, men hun skanner omgivelsene. Allerede da hadde jeg mistet litt "kontrollen" pĂ„ snuppa mi..

Jeg gir tegn til musikkansvarlig - rett fĂžr snuppa melder seg ut
Fotograf: Vigdis B. Larsen

Vi inntar fĂžrste posisjon, gir tegn til musikkansvarlig og musikken settes pĂ„. WHAT?? sier MĂŒsli og ser mot der musikken kom fra, jeg ber om andre Ăžvelse, WHAT??? sier MĂŒsli og ser mot den musikkansvarlige og logrer glad. "HUN SER JAMMEN KUL UT DER HUN SITTER!!!" Raser bort til Ingrid som passer musikken, dukker fint under ringbĂ„ndet for Ă„ hilse. DISK!!
SVARTE tenker jeg, kaller henne tilbake, husker ikke om vi fĂ„r til noe fĂžr hun tar nok en svingom, innenfor ringbĂ„ndene denne gangen. Jeg vinker febrilsk, som avtalt, fĂ„r leken - kaller MĂŒsli til meg igjen og trener. Trener og belĂžnner, trener og belĂžnner. Uten mĂ„l - men med mening. Og meningen var at Ă„ trene med meg er kult, Ă„ lĂžpe rundt fĂžrer ingen steds hen (bortsett fra at for MĂŒsli sĂ„ er lĂžping i seg selv kult/belĂžnning...).
OG alternativet ville vÊre Ä stappe henne i buret. Det "bra" med det ville vÊrt en mulig lÊring i at Ä stikke fra moderen ikke lÞnner seg, men samtidig sÄ ville ogsÄ jeg fÄtt en negativ opplevelse og trolig vÊrt sur og demotivert etterpÄ.
SÄnn det ble nÄ sÄ hadde vi det faktisk litt gÞy tross alt, begge to - og jeg avsluttet med ok humÞr heller enn Ä vÊre sur og lei.

Avsluttet med et smil - og glad hund.
Fotograf: Eva Byrkjeland.

SĂ„, det jeg sa var det verste som kunne skje - skjedde. Men, var det egentlig sĂ„ farlig? Nei. Det verste som kunne skjedd vill vĂŠrt om jeg trĂ„kket pĂ„ MĂŒsli, snublet og falt over henne - eller om det hadde skjedd noe annet som ville ha gitt MĂŒsli en negativ opplevelse av konkurransesettingen og kanskje fĂžrt til at vi aldri ville konkurrere igjen.

Vi fikk gode kommentarer ut i fra det lille vi fikk vist - jeg er klar for Ă„ fortsette treningen, og en dag skal vi klare det.
Jeg sĂ„ pĂ„ de som kom etter meg i klassen, og sĂ„ mye bra. Men jeg sĂ„ ogsĂ„ at programmet MĂŒsli og jeg har er godt nok - den dagen vi klarer Ă„ gjennomfĂžre det. Øvelsene kan vi, programmet sitter pĂ„ en god dag - men vi jobber ennĂ„ ikke bra nok sammen til at MĂŒsli synes det er verdt Ă„ jobbe med meg i alle situasjoner med alle typer forstyrrelser. Vi har fortsatt en lang vei Ă„ gĂ„, men vi er pĂ„ vei!
MĂŒsli er ung, hun er sunn og frisk - og jeg hĂ„per at hun skal vĂŠre min treningspartner i mange Ă„r ennĂ„. Vi har god tid :-)

----------------------------------------------------------------------------------
----------------------------------------------------------------------------------

Og vet dere hva, for noen uker tilbake stilte vi i Rally Lydighet kl. 1 og fikk fĂžrstepremiering ;-)