Appell mot pelsdyroppdrett, 2017

Vi vil helst gi hundene våre så mye frihet som mulig. Vi vil ha hundeparker, vi vil kunne gå med hundene våre løs på tur. De fleste som har katt lar katten komme og gå som den vil. 

Jeg prøver å få hundeeiere til å unngå å bruke bur som oppbevaring, til å gi hundene størst mulig frihet i hjemmet.
Rev og mink som har et mye større frihetsbehov enn hunder, lever i Norge i 1,2 kvadratmeter nettingbur uten mulighet til naturlig utfoldelse.
Som hundeeier og dyreelsker kunne jeg ikke si nei da jeg også i år ble spurt om å holde apell etter fakkeltoget i Drammen. 

Fotograf Øystein Sunde, for NOAH

Her er apellen min i år:

Da var vi her igjen, dessverre. Jeg hadde ønsket at fjorårets appell var den første og siste jeg holdt.

Men, dessverre, dette er fortsatt aktuelt, og jeg ble spurt også i år – og da saken er viktigere enn noen gang, så måtte jeg si ja.

Mahatma Gandhi sa det slik: "En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr." 

Det står dårlig til i Norge. Både når det gjelder behandling av dyr i rettsvesenet, og det industrielle dyreholdet så kommer ofte dyras beste i siste rekke. Et stygt eksempel innen industrielt dyrehold er pelsdyrnæringen.

Vi har for litt siden også fått vite at det foreslåtte statsbudsjettet for 2018 fjerner all støtte til blant annet dyrevernsorganisasjonene og at de samtidig vil gi 2 millioner kroner til pelsdyrnæringen. Kanskje er det et lite seriøst forslag som er ment å kunne justeres i samarbeidssamtaler med Venstre. Men det gir et uhyre dårlig signal til alle som jobber for bedre dyrevelferd i Norge, og jeg er flau på vegne av alle de som har stemt frem slike politikere!

I fjor snakka jeg om dyrevelferdsloven som bør forhindre ei slik næring i å eksistere. For hva er poenget med å ha et lovverk når en hel næring bryte det bare ved å eksistere – og det med politikernes velsignelse?

I år vil eg snakke om følelser.

Ikke om mine følelser, eller om alle dyrevernerne sine følelser. Heller ikke om oppdretterne sine følelser, eller kyniske politikere sine følelser. For menneskene sine følelser er ikke viktige i denne sammenhengen. Det som er viktig er følelsene til de individene det gjelder, nemlig de dyrene som ifølge lova «har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og i denne sammenhengen – pelsdyr som mink og rev.

Avlsdyr skal testes for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl, og de skal være tamme nok til å kunne håndteres og stelles på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Men kan man være sikker på at det de kaller «tillitsfullhet og tamme nok» ikke bare tyder på apati? For hva slags resultat får man egentlig når aktive rovdyr blir født inn i et stimulifattig burliv?

Mink er fra naturens side dyr som størsteparten av tiden lever i ensomhet. Oppdrettsmink lever med kun et gitter mellom seg og naboen, noe som fører til et liv fylt av stress og aggresjon.
Minken er et rovdyr som fanger sin egen mat, i hovedsak fisk. I en minkfarm har de selvsagt ikke mulighet til det. Maten blir servert, og naturlige behov blir ikke tatt hensyn til.

Blåreven er en fjellrev. Fjell? Altså ikke bur-rev… Fjellreven lever naturlig i enorme revir, og hiene er gjerne på nærmere 400  m². På en pelsdyrfarm lever de i et bur på rundt 1,2 m²

Dyrets eget valg ville altså være på opp mot 400 m² - mens de på farmene får 1,2 m². Er det noen som ikke ser galskapen i det?

Sølvreven er en variant av rødreven. Nok en jeger som i naturen bor over store områder, men som tvinges til å bo i et lite bur tett på artsfrender, uten mulighet for naturlig atferd.

Det er i 2017 ikke lenger mulig å argumentere med at dyr ikke har følelser. Det finnes i dag mye forsking som forteller oss at dyr føler smerte, frykt, glede, apati, osv. Mye det samme som oss mennesker.

Argumenter som går på at dyr kun reagere på instinkt er utdatert og allmennt kjent, feil. Dokumentasjon er lett tilgjengelig for allmenheten – også for politikere og pelsdyroppdrettere.

Men instinkter er viktig for å overleve, mennesker reagerer også mye på instinkt. Om et tre velter i min retning så hopper jeg instinktivt unna. Om en mann kommer etter meg med en hevet øks så flykter jeg. Jeg tenker meg ikke om, jeg handler instinktivt. Frykten jeg føle er ikke mindre reell av den grunn! Instinkt er derfor ikke noe argument for å pine dyr, da instinktene henger tett sammen med følelser. Instinktivt ville dyrene ha flyktet fra livet de lever i bur. De ville ikke ha tenkt seg om. Men, har de den muligheten?

Men, hvordan kan vi vite at dyrene på pelsdyrfarmen ikke har det bra? De får jo mat, de skjermes mot vær og vind. Hvordan kan vi lett forstå at de føler angst, apati, smerter og ulike former for ubehag?

Kunnskapen om dyrenes naturlige behov sammenlignet med behovene de får stilt i en pelsdyrfarm, og atferden de der viser sammenlignet med atferd i naturen burde være bevis nok.

De mest tydelige tegnene på aggresjon, frustrasjon og frykt er selvsagt den mest synlige, som selvskading og skading av artsfrender. Det er for eksempel ikke uvanlig at en mor dreper sine egne valper. Men like viktig er det å legge merke til dyr som viser apati, eller stereotypisk atferd, som for eksempel å gå i en evig sirkel.

Hva med glede? Det er en følelse som både rev og mink viser i naturen. Selv dyr som lever i ensomhet kan leke og vise glede i voksen alder. Mink leker mye likt med katter, med gjenstander og med hopp og sprett. Hva med valper som fra naturen av skal leke og utforske? Hvor lett er det å leke og utforske i et lite nettingbur? Nesten umulig vil jeg tro, og risikoen for å skade seg er stor når underlaget er netting som labber og klør kan sette seg fast i – og området de kan leke på kun er på ca. 2 m².

Pelsdyroppdrett er en næring som produserer et totalt unødvendig produkt ved å påføre forsvarsløse dyr enorme lidelser. Fra fødsel til død. Det må stoppes nå!

Fotograf: Chris Calvert

Fotograf: Chris Calvert

Appell mot oppdrett av pelsdyr

Av og til får man et spørsmål man ikke kan si nei til. Og av og til må man gjøre ting man ikke har gjort før, bare fordi det er det rette å gjøre.

Så da Noah spurte om jeg ville holde appell i Drammen etter fakkeltoget mot pelsdyroppdrett så hadde jeg egentlig ikke noe valg. Selv om jeg syntes det var skummelt og skremmende, så sa jeg ja.

Først toget - sammen med mann, barn og barns venninne:-)

Så, på Bragernes Torg -  den siste av 5 appeller:

Egentlig burde det vært helt unødvendig at vi er her i dag, da det norske lovverket burde være klart nok til at oppdrett av pelsdyr ble forbudt.

Vi har en dyrevelferdslov som har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.

Allerede der, i lovens formål, er det nok informasjon til at næringen burde legges ned.

God dyrevelferd og et liv i et lite nettingbur har ingen sammenheng med hverandre. Respekt for dyr og avl til produksjon av et unødvendig produkt har heller ikke noe med hverandre å gjøre.

Loven sier så at «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Den største faren for rev og mink i oppdrettsanlegg er bonden som eier dem. Selve livet er en unødig påkjenning og belastning for disse dyrene.

Så har vi § 23 i dyrevelferdsloven. Dyrslevemiljø

Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.

Hvordan kan mange tusen rovdyr som lever tett på hverandre kunne ha god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov?

Hvordan kan de jakte, grave, bygge hi, forsvare revir, finne en make og stelle valpene i et nettingbur på en kvart til mindre enn en kvadratmeter?

Mink har også behov for å svømme – og hvor mange oppdrettsanlegg tror dere tilrettelegger for det?

Så egentlig strider næringen mot norsk lov.

Det dokumenteres gang på gang at dyrene skader hverandre og ikke minst seg selv. Og årsaken til det er lett å forstå. De er i en ekstrem situasjon, hele livet. De har ingen mulighet til å utøve normal atferd – og da skjer sånne ting.

Oppdrettsnæringen har til og med en periode i minkenes liv som de kaller kannibalismeperioden. Den perioden finnes nok ikke hos viltlevende mink!

En pelsdyroppdretter sanylig til Nrk at hun er glad i alle dyrene sine og at hun ser til dem hver dag.

Hvordan kan hun se til alle de 7000 dyra sine hver dag?

Hvert eneste ett sider hun. Prate med dem - "Ikke så ulikt hvordan du ville gjort med undulaten, kaninen, bikkja eller katten din – hjemme hos deg selv" sier hun.

Ja, dette går langt over min fatteevne! Hennes døgn må ha mange flere timer enn mine, og hennes arbeidskapasitet, energi og fysikk må overgå alt jeg kjenner til!

Hun sier "Jeg er glad i dem, og ser at de har det fint. Alle har aktivitetsobjekter (fint ord for leke), vann og redekasser de kan skjule seg i. De er nysgjerrige og morsomme vesener, som det er lett å bli glad i. Også for en pelsdyrbonde."

Jeg tror vi har et svært ulikt syn på det å være glad i dyra våre hun og jeg. Hun er kanskje glad i det dyrene gir henne av inntekter? ;-) 

Ikke snakk om at hun er glad i dem på samme vis som jeg er glad i mine dyr - da hadde hun sakte men sikkert avviklet driften sin.

I Norge er det i dag ca. 240 pelsdyrbruk som sysselsetter ca. 300-350 mennesker. Det er som en middels stor bedrift. Når næringen legges ned, for det må den, så blir det kanskje 350 arbeidsledige mennesker. Mindre enn ved mange konkurser rundtom i landet.

Vi har faktisk arbeidsledighetstrygd i Norge, og det finnes muligheter for omskolering. Jeg vil med glede la mine skattepenger bidra til omskolering av alle ansatte i pelsnæringen!

...........................................................................

  

De andre appellantene var tøffere enn meg. De stilte uten lue.. Men, denne dama var kald! :-)

De øvrige og mer erfarne appellantene var:

Tonje Evju fra Arbeiderpartiet

Yousuf Gilani fra Venstre

Anita Fagerheim fra Noah 

Ståle Sørensen fra Miljøpartiet De Grønne

Mange mennesker trosset kulda og stilte opp for pelsdyrene:

flyvende hund i utstillingsbånd, sparking av hund i stoffbur og andre aktiviteter på utstilling

Jeg har jobbet på utstilling i dag, noe som er tøft for en sart sjel....

Veldig hyggelig å møte kjente hundevenner og tidligere kunder. Tusen takk for at dere oppfører dere bra mot hundene deres!

Blir sjokkert over at en stor del av utstillerne bruker den tynne utstillingslina, gjerne med strup, også når de ikke er i ringen.
Det hadde vært helt greit dersom hundene var rolige i settingen (og klarte å gå med slakt bånd), men mange hunder er ikke det - de er usikre, stressa og nervøse. Og det betales med kraftige rykk i båndet og kjeft. Gjentatte ganger.

Hva har en tynn lenke å gjøre rundt en så kraftig hals?
Hva har i det hele tatt strupelenker å gjøre rundt en hvilken som helst hals?

Hva er problemet med å bruke normalt halsbånd, gjerne et litt bredt, eller aller best - hvorfor ikke sele? Spesielt de engstelige hunden burde hatt på seg sele.
Grime er også ved riktig bruk et greit alternativ når du skal lede hunden trygt gjennom trengselen av andre hunder og mennesker

I Dyrevelferdsloven § 26 står det:

"Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser

Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:

a)	er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

b)	ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

c)	ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger"

Både a, b, og c brytes åpenlyst på utstillinger i Norge.

Det er allment kjent at rykking og stramming i halsbånd kan gjøre stor skade på nakke og strupe mm., allikevel så kan det se ut til at en stor andel av utstillingsfolket ikke er klar over det? Eller spiller det ingen rolle om dere påfører hundene skade så lenge den røde sløyfa blir med hjem og de rette bokstavkombinasjonene står på kritikkskjema?
Jeg observerte sågar en hund av liten rase som ble nappet opp etter lenka, fløy over de to andre hunden som var med i følget - og landet der eier ville den skulle være. Hadde vedkommende et øyeblikk glemt at hunden faktisk lever? Er det greit å påføre hunden både fysiske og psykiske skader på utstilling?

Jeg snakket til flere av dere - og det kommer jeg til å gjøre igjen. Jeg klarer ikke la det være!
Jeg observerte også en dame som gjentatte ganger sparket til hunden sin som var i stoffbur. Den peip i buret. Trodde hun hunden peip for å være frekk? Hørte ikke at hun roset da den var stille.
Hadde noe som dette skjedd på en konkurranse i Kreativ Lydighet hadde jeg slått hardt ned på det med en gang. Heldigvis er det ikke noe vi ser der - og det burde man heller ikke se på utstillinger!
En utstilling er ingen naturlig setting for en hund, ikke forvent at hunden skal gå fint i bånd eller være stille og rolig. Det er noe man må trene på! Tar dere ikke hensyn til egen hund så har dere ikke noe på en hundeutstilling å gjøre!

For all del, mange hundeeiere tar hensyn til hunden sin, også på utstilling. Og mange hunder trives på utstilling. Heldigvis. Med flinkere eiere så kan det bli mye bedre for flere hunder.
Det er de flinke hundeeierne som bør være der, altså de som vet å ta hensyn til egen hund og behandle den med respekt :-)
Jeg vil gjerne oppfordre alle som bryr seg om hundenes velferd til å ikke akseptere slik oppførsel når dere ser det - si i fra!

Jeg vil også oppfordre Norsk Kennelklubb til å på utstillinger alltid ha funksjonærer til stede som har som jobb å se til at hundenes velferd blir ivaretatt - og som gir advarsler til, og om det ikke virker, viser ut deltagere som behandler hundene sine dårlig.
Få hundens velferd inn i utstillingsregelverket!

Og så en liten digresjon helt til slutt: Flexibånd på utstilling? Mange brukte det. Hvorfor??

Utstilling bør være positivt for både to- og firbent.