Appell mot pelsdyroppdrett, 2017

Vi vil helst gi hundene våre så mye frihet som mulig. Vi vil ha hundeparker, vi vil kunne gå med hundene våre løs på tur. De fleste som har katt lar katten komme og gå som den vil. 

Jeg prøver å få hundeeiere til å unngå å bruke bur som oppbevaring, til å gi hundene størst mulig frihet i hjemmet.
Rev og mink som har et mye større frihetsbehov enn hunder, lever i Norge i 1,2 kvadratmeter nettingbur uten mulighet til naturlig utfoldelse.
Som hundeeier og dyreelsker kunne jeg ikke si nei da jeg også i år ble spurt om å holde apell etter fakkeltoget i Drammen. 

Fotograf Øystein Sunde, for NOAH

Her er apellen min i år:

Da var vi her igjen, dessverre. Jeg hadde ønsket at fjorårets appell var den første og siste jeg holdt.

Men, dessverre, dette er fortsatt aktuelt, og jeg ble spurt også i år – og da saken er viktigere enn noen gang, så måtte jeg si ja.

Mahatma Gandhi sa det slik: "En nasjons storhet og dens moralske framskritt kan måles etter hvordan den behandler sine dyr." 

Det står dårlig til i Norge. Både når det gjelder behandling av dyr i rettsvesenet, og det industrielle dyreholdet så kommer ofte dyras beste i siste rekke. Et stygt eksempel innen industrielt dyrehold er pelsdyrnæringen.

Vi har for litt siden også fått vite at det foreslåtte statsbudsjettet for 2018 fjerner all støtte til blant annet dyrevernsorganisasjonene og at de samtidig vil gi 2 millioner kroner til pelsdyrnæringen. Kanskje er det et lite seriøst forslag som er ment å kunne justeres i samarbeidssamtaler med Venstre. Men det gir et uhyre dårlig signal til alle som jobber for bedre dyrevelferd i Norge, og jeg er flau på vegne av alle de som har stemt frem slike politikere!

I fjor snakka jeg om dyrevelferdsloven som bør forhindre ei slik næring i å eksistere. For hva er poenget med å ha et lovverk når en hel næring bryte det bare ved å eksistere – og det med politikernes velsignelse?

I år vil eg snakke om følelser.

Ikke om mine følelser, eller om alle dyrevernerne sine følelser. Heller ikke om oppdretterne sine følelser, eller kyniske politikere sine følelser. For menneskene sine følelser er ikke viktige i denne sammenhengen. Det som er viktig er følelsene til de individene det gjelder, nemlig de dyrene som ifølge lova «har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker», og i denne sammenhengen – pelsdyr som mink og rev.

Avlsdyr skal testes for tillitsfullhet overfor mennesker før de benyttes i avl, og de skal være tamme nok til å kunne håndteres og stelles på en dyrevelferdsmessig forsvarlig måte.
Men kan man være sikker på at det de kaller «tillitsfullhet og tamme nok» ikke bare tyder på apati? For hva slags resultat får man egentlig når aktive rovdyr blir født inn i et stimulifattig burliv?

Mink er fra naturens side dyr som størsteparten av tiden lever i ensomhet. Oppdrettsmink lever med kun et gitter mellom seg og naboen, noe som fører til et liv fylt av stress og aggresjon.
Minken er et rovdyr som fanger sin egen mat, i hovedsak fisk. I en minkfarm har de selvsagt ikke mulighet til det. Maten blir servert, og naturlige behov blir ikke tatt hensyn til.

Blåreven er en fjellrev. Fjell? Altså ikke bur-rev… Fjellreven lever naturlig i enorme revir, og hiene er gjerne på nærmere 400  m². På en pelsdyrfarm lever de i et bur på rundt 1,2 m²

Dyrets eget valg ville altså være på opp mot 400 m² - mens de på farmene får 1,2 m². Er det noen som ikke ser galskapen i det?

Sølvreven er en variant av rødreven. Nok en jeger som i naturen bor over store områder, men som tvinges til å bo i et lite bur tett på artsfrender, uten mulighet for naturlig atferd.

Det er i 2017 ikke lenger mulig å argumentere med at dyr ikke har følelser. Det finnes i dag mye forsking som forteller oss at dyr føler smerte, frykt, glede, apati, osv. Mye det samme som oss mennesker.

Argumenter som går på at dyr kun reagere på instinkt er utdatert og allmennt kjent, feil. Dokumentasjon er lett tilgjengelig for allmenheten – også for politikere og pelsdyroppdrettere.

Men instinkter er viktig for å overleve, mennesker reagerer også mye på instinkt. Om et tre velter i min retning så hopper jeg instinktivt unna. Om en mann kommer etter meg med en hevet øks så flykter jeg. Jeg tenker meg ikke om, jeg handler instinktivt. Frykten jeg føle er ikke mindre reell av den grunn! Instinkt er derfor ikke noe argument for å pine dyr, da instinktene henger tett sammen med følelser. Instinktivt ville dyrene ha flyktet fra livet de lever i bur. De ville ikke ha tenkt seg om. Men, har de den muligheten?

Men, hvordan kan vi vite at dyrene på pelsdyrfarmen ikke har det bra? De får jo mat, de skjermes mot vær og vind. Hvordan kan vi lett forstå at de føler angst, apati, smerter og ulike former for ubehag?

Kunnskapen om dyrenes naturlige behov sammenlignet med behovene de får stilt i en pelsdyrfarm, og atferden de der viser sammenlignet med atferd i naturen burde være bevis nok.

De mest tydelige tegnene på aggresjon, frustrasjon og frykt er selvsagt den mest synlige, som selvskading og skading av artsfrender. Det er for eksempel ikke uvanlig at en mor dreper sine egne valper. Men like viktig er det å legge merke til dyr som viser apati, eller stereotypisk atferd, som for eksempel å gå i en evig sirkel.

Hva med glede? Det er en følelse som både rev og mink viser i naturen. Selv dyr som lever i ensomhet kan leke og vise glede i voksen alder. Mink leker mye likt med katter, med gjenstander og med hopp og sprett. Hva med valper som fra naturen av skal leke og utforske? Hvor lett er det å leke og utforske i et lite nettingbur? Nesten umulig vil jeg tro, og risikoen for å skade seg er stor når underlaget er netting som labber og klør kan sette seg fast i – og området de kan leke på kun er på ca. 2 m².

Pelsdyroppdrett er en næring som produserer et totalt unødvendig produkt ved å påføre forsvarsløse dyr enorme lidelser. Fra fødsel til død. Det må stoppes nå!

Fotograf: Chris Calvert

Fotograf: Chris Calvert

Bob - en dødsdømt hund

Foto: NOAH

Blandingshunden Bob ble for andre gang dømt til avlivning da saken hans ble anket til Borgarting Lagmannsrett.

Det klart straffbare i saken om Bob var at Bob ble forlatt alene på beferdet sted, rett ved inngangen til en burgerrestaurant. Det ble også vedkommende bøtlagt for.

Vedkommende som hadde Bob med seg brukte lengre tid inne enn forventet, og det er sannsynlig at Bob opplevde situasjonen som stressende. Da han skvatt av en mann som passerte hurtig rett forbi, skal han ha nappet ham i buksebenet. Mannen oppfattet ikke situasjonen som farlig, han sier at de skvatt like mye begge to. Politiet som har krevd Bob avlivet og som så episoden, sier derimot at de oppfattet mannen som svært redd..

Da vedkommende som luftet Bob kom ut fra restauranten måtte han, med bevæpnet politi som tilskuere, gå bortover gaten. Jeg kan tydelig tenke meg stresset vedkommende følte, og som også Bob trolig følte på. Resultatet var at Bob hoppet mot en forbipasserende barnevogn og deretter mot en forbipasserende dame. Beskrivelsen av hvordan dette skjedde spriker fra politiets forklaring til hva andre sier. Aggresjon eller ivrig hilsning. Damen fikk en skramme, trolig av en klo, men det vites ikke om det var en rift fra en klo eller en tann.  

Bobs historie ligger tilgjengelig på facebooksiden https://www.facebook.com/hjelphundenbob/  

NOAH for dyrs rettigheter har også beskrevet hendelsesforløpet her:
http://www.dyrsrettigheter.no/kjaeledyrindustri/hundehold/hunden-bob/

Dommen er offentlig, og kan leses av dem som ønsker det.

Jeg tror mange hunder ville ha reagert med stress i situasjonen Bob ble utsatt for. Hunder skal ikke etterlates alene på beferdet sted, og Bob er en stor hund som klart kan virke skremmende når han hopper mot folk.  Dessverre var han denne dagen på tur med en person som ikke kjente ham godt, og han ble utsatt for en situasjon som trolig gjorde ham stresset. Hadde han vært aggressiv og hadde han villet skade, da hadde resultatet vært langt verre enn det som beskrives her, også beskrivelsen som kommer fra politiet.

I de åtte årene før episoden i 2015 har ingen noe negativt å utsette på Bob. De to årene han har stått på kennel har han i følge kenneleieren vært en kosete hund som oppfører seg helt eksemplarisk, og hun har ikke hatt betenkeligheter med å la unge jenter ta ham med ut på tur.

I to atferdstester utført av to ulike hundesakskyndige viser han seg som en trygg og vennlig hund. Veterinæren som har undersøkt ham beskriver ham som tillitsfull og vennlig.

I dommen står det blant annet: «De senere testene av Bob som er foretatt av de to atferdskonsulentene, kan ikke tillegges særlig vekt i denne sammenheng. Testene ble foretatt i trygge omgivelser, ikke i beferdede områder, og testpersonene tok ikke de tidligere hendelsene i betraktning.»

Jeg foretok den andre testen av Bob. POD hadde satt et absolutt krav om at testen ikke skulle foregå på et beferdet område. I tillegg hadde de satt et maksantall personer som skulle være med på atferdstesen. For meg var det da kun mulig å ha med en figurant som var ukjent for Bob, og altså umulig å få til en situasjon som kunne ligne den han var blitt utsatt for. 

I testen er det allikevel en fremmed person som dukker plutselig opp, som løper forbi ham osv. Han blir også testet i forhold til truende og unaturlig menneskelig adferd. Underveis til testområdet passerte Bob (ført av politet) tett på en voksen med et barn på 7-8 år. Bob ignorerte de to, som jo også var to tilfeldig ukjente.

Men, mitt spørsmål er: Hvordan kan POD legge føringer for hvor og hvordan testen kan gjennomføres, når de selv er involvert i saken? Jeg er enig i at en test som dette ikke skal gjøres i beferdet område, men ved å legge begrensninger for hvor mange mennesker som kan være til stede hindres de hundesakkyndige i å kunne utføre testen mer realistisk.

Foto: NOAH. Fra testen: Bob valgte bort en løpende person til fordel for en ball som lå på området.

Blir Bob avlivet som følge av noen episoder som skjedde en dag for 2 år siden, og som beskrives totalt ulikt av dem som var til stede, da er det en trussel mot alle hunder i Norge. Også mine. 

De er glade og menneskekjære hunder – og de kan hoppe på folk i pur glede. Den minste kan også si ifra med lyd når hun for eksempel tror hun kommer til å bli tråkket på av noen som plutselig er for nær. Jeg kjenner hundene min, og jeg er mitt ansvar bevisst, men noen garanti har man aldri når man forholder seg til levende individer. 

Mange hundeeiere gjør som Bobs eier, de lar venner lufte hunden for seg. Eller de kjenner ikke til lovverket og det store ansvaret de har. Har man en snill hund så tror man jo aldri at man kan komme opp i et mareritt som det Bobs eier nå er i, og har opplevd i over 2 år.

Jeg er fortsatt overbevist om at Bob er en vennlig og trygg hund – men jeg vil svært gjerne få lov til å utføre en ny test med langt flere mennesker som er ukjente for Bob.

NOAHs video om fra dagen Bob ble testet:

https://www.facebook.com/dyrsrettigheter/videos/10155734740594509/

Appell mot oppdrett av pelsdyr

Av og til får man et spørsmål man ikke kan si nei til. Og av og til må man gjøre ting man ikke har gjort før, bare fordi det er det rette å gjøre.

Så da Noah spurte om jeg ville holde appell i Drammen etter fakkeltoget mot pelsdyroppdrett så hadde jeg egentlig ikke noe valg. Selv om jeg syntes det var skummelt og skremmende, så sa jeg ja.

Først toget - sammen med mann, barn og barns venninne:-)

Så, på Bragernes Torg -  den siste av 5 appeller:

Egentlig burde det vært helt unødvendig at vi er her i dag, da det norske lovverket burde være klart nok til at oppdrett av pelsdyr ble forbudt.

Vi har en dyrevelferdslov som har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.

Allerede der, i lovens formål, er det nok informasjon til at næringen burde legges ned.

God dyrevelferd og et liv i et lite nettingbur har ingen sammenheng med hverandre. Respekt for dyr og avl til produksjon av et unødvendig produkt har heller ikke noe med hverandre å gjøre.

Loven sier så at «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Den største faren for rev og mink i oppdrettsanlegg er bonden som eier dem. Selve livet er en unødig påkjenning og belastning for disse dyrene.

Så har vi § 23 i dyrevelferdsloven. Dyrslevemiljø

Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.

Hvordan kan mange tusen rovdyr som lever tett på hverandre kunne ha god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov?

Hvordan kan de jakte, grave, bygge hi, forsvare revir, finne en make og stelle valpene i et nettingbur på en kvart til mindre enn en kvadratmeter?

Mink har også behov for å svømme – og hvor mange oppdrettsanlegg tror dere tilrettelegger for det?

Så egentlig strider næringen mot norsk lov.

Det dokumenteres gang på gang at dyrene skader hverandre og ikke minst seg selv. Og årsaken til det er lett å forstå. De er i en ekstrem situasjon, hele livet. De har ingen mulighet til å utøve normal atferd – og da skjer sånne ting.

Oppdrettsnæringen har til og med en periode i minkenes liv som de kaller kannibalismeperioden. Den perioden finnes nok ikke hos viltlevende mink!

En pelsdyroppdretter sanylig til Nrk at hun er glad i alle dyrene sine og at hun ser til dem hver dag.

Hvordan kan hun se til alle de 7000 dyra sine hver dag?

Hvert eneste ett sider hun. Prate med dem - "Ikke så ulikt hvordan du ville gjort med undulaten, kaninen, bikkja eller katten din – hjemme hos deg selv" sier hun.

Ja, dette går langt over min fatteevne! Hennes døgn må ha mange flere timer enn mine, og hennes arbeidskapasitet, energi og fysikk må overgå alt jeg kjenner til!

Hun sier "Jeg er glad i dem, og ser at de har det fint. Alle har aktivitetsobjekter (fint ord for leke), vann og redekasser de kan skjule seg i. De er nysgjerrige og morsomme vesener, som det er lett å bli glad i. Også for en pelsdyrbonde."

Jeg tror vi har et svært ulikt syn på det å være glad i dyra våre hun og jeg. Hun er kanskje glad i det dyrene gir henne av inntekter? ;-) 

Ikke snakk om at hun er glad i dem på samme vis som jeg er glad i mine dyr - da hadde hun sakte men sikkert avviklet driften sin.

I Norge er det i dag ca. 240 pelsdyrbruk som sysselsetter ca. 300-350 mennesker. Det er som en middels stor bedrift. Når næringen legges ned, for det må den, så blir det kanskje 350 arbeidsledige mennesker. Mindre enn ved mange konkurser rundtom i landet.

Vi har faktisk arbeidsledighetstrygd i Norge, og det finnes muligheter for omskolering. Jeg vil med glede la mine skattepenger bidra til omskolering av alle ansatte i pelsnæringen!

...........................................................................

  

De andre appellantene var tøffere enn meg. De stilte uten lue.. Men, denne dama var kald! :-)

De øvrige og mer erfarne appellantene var:

Tonje Evju fra Arbeiderpartiet

Yousuf Gilani fra Venstre

Anita Fagerheim fra Noah 

Ståle Sørensen fra Miljøpartiet De Grønne

Mange mennesker trosset kulda og stilte opp for pelsdyrene: