Plutselig

Plutselig var det ikke så sikker sak allikevel.

Plutselig var jeg ikke fostermor lenger.

Plutselig skulle "jenta mi" flytte tilbake til sin ekte mor.

Plutselig har jeg ikke en å danse og "hopple" med lenger, og ingen som vekker meg altfor tidlig på morgenen. Ingen som ber om å få være med på tur med hundene, få trene hundene og fore hestene. Ingen som vil være sammen med meg nesten hele tiden.

Plutselig har jeg en datter som sørger over tapet av en "lillesøster". Og for en flink storesøster hun var!

Og jeg ble matt, og sliten og lei. Sjokoladen ble en ennå bedre venn enn før..
Men har jeg rett til det? En mor er utrolig glad for å ha fått jenta si tilbake - og om det går bra for dem nå, så er vel det det beste. Så jeg må bare håpe alt blir bra - og håper så inderlig at vi får lov til å ha litt kontakt med lille frøkna fremover.

MEN, jeg har en stor jente som kanskje ikke vil danse og "hopple" med meg, men hun er for alltid jenta mi. Jeg er heldig.

Jeg har to firbente venner som gjerne danser og hopper og er med på det meste med stor glede.
Og jeg har to firbente som gjerne vil være sammen med meg nesten hele tiden.
Og nå, når jeg graver meg opp av sjokoladeskåla for å komme i gang igjen, nå har jeg Plutselig litt tid til å trene mer med Müsli igjen.

 

Plutselig får jeg ikke lønn lenger.
Plutselig må jeg sette i gang med Hund i Fokus igjen ett halvt år får planen.

Jeg hadde ingen planlagte kurs i vinter, men Plutselig er jeg i dag i gang med 2 kurs på en gang. Et fullt unghund/slyngelkurs og et valpekurs som gjerne skulle hatt et par deltakere til.

Og Plutselig har jeg fullt opp med konsultasjoner i et par måneder fremover. Det hjelper med 50 og 25 % avslag, men så mye penger blir det ikke av det. MEN, jeg er Plutselig i gang igjen.

Så snart jeg har litt overskudd skal jeg sette meg ned og finne tid til vårens passeringskurs, sporkurs, kantarellsøkskurs og freestylekurs. Kanskje blir det også et Barn og Hund kurs i løpet av sommerhalvåret.

Plutselig, eller kanskje ikke så plutselig - men saken er at mine gode medhjelpere på passeringskursene ikke lenger har mulighet til å være med. Så om du som leser dette tenker at kanskje det hadde vært noe for deg, da blir jeg veldig glad for om det Plutselig ligger en melding fra deg i mailboksen - eller om du Plutselig ringer meg. 

Jeg har ikke økonomi til å lønne deg, men om du trenger praksis til instruktørutdannelse så kanskje det kan være av interesse? Forutsetningen er at du kan noe klikkertrening, jobber hovedsaklig med positiv forsterkning og at du leser bøkene som er anbefalt for kursdeltakerne. Det vil også være ønskelig at du deltar på teorikvelden, samt er med på minst en av konsultasjonene jeg har med deltakerne før kursstart (alle deltakere må ta en konsultasjon før kursstart. Vi går der grundig gjennom hunden og starter treningen).  

Først kom hunden...

Å få barn når man har hund er slitsomt, men i de aller fleste tilfeller er det forholdsvis problemfritt når man tenker forholdet barn - hund. Så sant man har et bra hundehold og vet å fortsatt ta vare på hunden sin.

Hunden lærer å sette pris på barnet og barnet vokser opp til å elske hunden.

Å få valp når man har barn er også slitsomt, men har man et forholdsvis lydhørt og empatisk barn så lærer barnet riktig atferd overfor valpen, og valpen vokser, via litt heseblesende atferd, opp til å elske barnet.

Jeg synes selv at de to overforstående utfordringene har gått ganske bra her i huset. Hyggelige hunder, og en grei datter :-)

Men så tok vi på oss en utfordring jeg var mer usikker på. Hvordan ville det gå å få et barn i huset som ikke var vårt og som ikke hadde lært hvordan man omgås hunder og andre dyr, og som høyst sannsynlig kom til å ha en helt annen atferd overfor hundene enn det Helena har?

Jo, det ble tøft. Like vanskelig som jeg trodde - men det har gått seg til :-)
Et veldig aktivt barn, mye bevegelse og mye lyd. Og tilnærmelser til hundene som de absolutt ikke var vant med fra før.

Jack aksepterer det meste, og trekker seg unna når han ikke orker. Min jobb er å hindre at det blir for vanskelig for ham. 

Müsli er en aktiv liten kropp selv, så i starten ville hun gjerne løpe og hoppe rundt nykommeren. Og nykommeren var en aktiv tobeint frøken som så gjerne ville ha nærkontakt - men som ble sint og redd når hun fikk det, en hektisk kombinasjon kan man si... Og når Müsli føler seg feil behandlet, da sier hun høylydt i fra! 

Jeg fikk utfordringen med å jobbe med at Müsli måtte tolerere all aktiviteten - samt lære tobeiningen hva som er rett og galt rundt hunder. I starten måtte jeg ofte forklare hundene var levende, og at de kunne få vondt og kunne bli redde - akkurat som henne. "Jeg ønskel at hundene ikke el levende!", "Jeg olkel ikke alt blåket", "Hvofol kan ikke hundene væle kosedyl?" og "Neste gang jeg flyttel skal jeg flytte til et sted uten hundel".

Ignorering av feil atferd og forsterkning av riktig er vel og bra, men det er ikke i alle situasjoner man kan ignorere.

Den unge tobeinte måtte lære hva som ikke er greit - til sitt eget og hundenes beste: 

- Det er hverken greit eller trygt å løfte på hundene (eller katten). 

- Det er ikke greit å holde dem fast. 

- Man skal ikke sette ansiktet sitt midt i ansiktet til hunden. 

- Det er ikke ok å trekke i halen. 

- Ikke løp og hopp i nærheten av Müsli. 

- Ikke klatre i møbler når hundene ligger ved siden av eller i møbelet. 

- Jack er ingen hest. 

- Bare Nina børster og klipper klør på hundene.

- osv. osv. 

Mange IKKE. Men, også mye som er lov og morro: 

- Gjem ballen så kan hundene lete og komme tilbake med den. 

- Be om triks og gi godbit når hunden utfører det. 

- Gi mat til hundene. 

- Slippe Müsli inn når hun ringer på og Jack når han bjeffer. 

- Kaste tørrfor i hundegården. 

- Bli med på tur. 

- Trene agility. 

- Sitte og kose i sofaen på hundeteppet NÅR hundene vil.. 

- osv

Det har gått nesten et halvt år og alt har roet seg. Den lille tobeinte har ennå et stykke igjen før hun er en flink "hundetlenel", men hun er på god vei. Det er nesten slutt på løping og hopping rundt Müsli. Og når det skjer så bryr ikke Müsli seg lenger. 

Jenta som de første ukene gikk for å vaske seg når hun hadde klappet en hund, hun sitter nå på gulvet og elsker å bli slikket i ansiktet av Müsli. Jeg tror ikke hun lenger vil flytte til et sted uten hunder - får nå "ELSKEL" hun hundene :-)

Jeg har is i magen og lar dem holde på mye mer enn i starten, selvsagt alltid under oppsyn. Blir det for mye kan Müsli si i fra, men det er bare lyd - og det skjer nesten aldri mer. Jack setter pris på kosen han får, og trekker seg langt unna når han ikke orker.