Søk i denne bloggen

Viser innlegg med etiketten dachshund. Vis alle innlegg
Viser innlegg med etiketten dachshund. Vis alle innlegg

søndag 12. april 2026

Kompis – små steg mot trygghet

Kompis har nå vært hos meg i 4 måneder, og han utvikler seg hele tiden.


Bilturen til Norge gikk fint. Han er ikke spesielt glad i å kjøre bil, men det har skjedd mye siden den første tiden i Spania. Nå går han frivillig inn i buret, er rolig underveis og håndterer turen uten stress.

Litt spennende med nye overnattingsteder hver natt, men det gikk greit.

Vel fremme i Norge møtte han noe helt nytt: snø.
Det høres kanskje trivielt ut, men for Kompis som aldri hadde opplevd det før, var det en reell utfordring. Det tok tid før han klarte å gå på do, og jeg måtte stoppe mange ganger for å gi ham muligheten. Siste kjøreturen var midt på natten, så det var greit for meg å gå ut og lufte meg i kald luft innimellom også. 


Små justeringer – stor betydning for Kompis

Før vi dro, var Kompis hos frisør. De vil ikke ødelegge pelsen, så selv om de tok "maximum cut", så hadde han fortsatt mye pels. Kompis har kort snute og flatt ansikt. Pelsen på hodet ga ham et veldig søtt uttrykk – men også minimalt med sidesyn..

Kompis er usikker i trange passasjer – dører, porter og lignende. Når pelsen i tillegg begrenset sidesynet hans, ble det enda vanskeligere å orientere seg.

Jeg valgte derfor å klippe pelsen i ansiktet og pannen.

Det er kanskje ikke det mest “raseriktige” uttrykket. Men for Kompis er det langt viktigere å kunne se godt og forstå omgivelsene sine.

Det samme gjaldt ørene. De var skjult av pels og fulle av smuss da han kom. Nå er de renset og jeg har klippet pelsen rundt, slik at han får luft – og sannsynligvis også bedre hørsel.

Små praktiske grep, men med stor betydning for hvordan han opplever verden.


Regulering – ikke kontroll

Når Kompis blir følelsesmessig aktiv – enten det er glede, stress eller usikkerhet – begynner han å sirkle. Alltid mot venstre. Det er noe man ofte ser hos hunder som har vært innestengt på små områder. Man ser det også hos rev og andre dyr som holdes i bur eller små innhegninger.

Jeg jobber ikke med å “stoppe” det ved hjelp av ubehag, men jeg hjelper ham så godt jeg kan med å begrense det. Målet er at han skal lære å regulere seg selv.

For eksempel ved mat:

Han får ikke maten før han klarer å lande litt – og etter hvert sette seg.
Det går stadig bedre. Mindre sirkling, mer ro.

Det samme gjelder ved påsetting av sele. Tidligere var det vanskelig, da han lett ble litt redd, og begynte å løpe rundt, eller sirkle på stedet. 
En rolig hånd på siden av kroppen hjelper ham til å finne tilbake til balanse.

Dette er små øyeblikk, men de er viktige. Det er her selvregulering bygges.


Trening handler også om kroppen

Siden han alltid snurrer mot venstre, er det nærliggende å tenke at kroppen hans også påvirkes.

Derfor legger jeg inn små øvelser som inviterer til bevegelse mot høyre.
For eksempel ved hvordan jeg plasserer belønningen.

Vi jobber også med øvelser som vil gi vridning til begge sider. Som for eksempel slalåm mellom ben. Fotposisjon trener jeg også likt på begge sider. Både fordi det er sunt for kroppen hans, og fordi det er praktisk om vi noen gang tenker å for eksempel konkurrere i Rally eller Heelwork to Music.


Nye miljøer gir ny læring – også for meg

Etter at vi kom tilbake til Spania har vi vært to ganger og trent i en hall.

Burtreningen jeg har gjort tidligere, begynner å gi gode resultater. Han klarer nå å vente rolig i buret mens Kalifa trener.



Det gjør det mulig å jobbe med én hund om gangen uten å måtte ha den hunden som ikke trener i bilen. Det blir langt mer effektivt.

Selve treningen i hall var overveldende første gang.
Nytt miljø, nye inntrykk.

Jeg holdt det derfor enkelt:

– posisjoner på høyre og venstre side
– håndtarget
– bruk av vegg som støtte
– enkle plattformøvelser

Små, konkrete oppgaver som gir mestring.




Når jeg bommer

Jeg har fått en veldig god innkalling på Kompis utendørs.

Men i hallen sviktet den første gang.

Jeg lot ham være løs litt for lenge.
Han ble mentalt sliten, og gikk over i fullt “løpemodus”.

Innkalling fungerte ikke.
Men til slutt responderte han på “sitt”.

Det var ikke et treningsproblem.
Det var et vurderingsproblem – fra min side.

Miljøet var for vanskelig, og jeg avsluttet ikke i tide.


Et steg videre:

Neste gang vi var i hallen brukte jeg langline, for å sikre at han ikke fikk løpe av gårde dersom det ble for mye for ham.
Men i dag taklet han miljøet bedre.


Små steg – riktig retning

Ved hjelp av håndtarget har vi jobbet med å komme inn mellom føttene mine, og så smått begynt på slalåm mellom beina.

Jeg jobber i korte sekvenser:

– håndtarget et par skritt
– klikk
– belønning i retningen jeg ønsker at han skal fortsette

Det er langt igjen til en ferdig øvelse.
Men det gikk bra i dag.

Og akkurat det er viktig.




Når miljøet blir lettere

Vi har også fortsatt med høyre- og venstreposisjon.

Foreløpig trenger vi veggen som støtte for at posisjonen ikke skal bli skeiv.
Men også her var det en tydelig forbedring fra forrige økt.

Kompis var mer motivert for å trene, og kom raskt tilbake etter å ha fått belønning på avstand.

Det forteller meg at miljøet oppleves tryggere.

Vi har også så vidt begynt å jobbe med å utvide “sitt”.

Målet er at han skal kunne bli sittende til han får fri – også med forstyrrelser.
I dag jobbet vi litt med omvendt lokking, og litt bevegelser fra min side mens han ble sittende.



Små tegn på utvikling

Det er lett å se etter de store fremskrittene. Men ofte er det de små tingene som sier mest. Og spesielt med en omplasseringshund, som ikke har erfaring med kommunikasjon med mennesker – og heller ikke har hatt det særlig bra – så er alle fremskritt store. 🙂

Med Kompis i dag:

– hvor raskt han kommer tilbake for å fortsette etter belønning på avstand
– hvor villig han er til å delta
– hvordan han håndterer pauser og avstand fra meg og Kalifa

Det er der jeg ser utviklingen.


Trygghet bygges ikke gjennom press.
Den bygges gjennom erfaringer som hunden faktisk mestrer - i samarbeid og glede.

Og ofte er det også små justeringer i hverdagen som gjør den største forskjellen.


Kalifa 💛

Kalifa og jeg er i gang med freestyletreningen igjen.

Hun jobber med klasse 3-programmet sitt, etter omtrent syv måneders treningspause.

Det er godt å være i gang igjen – men hun får litt overtenning. ;-)

Målet for sommeren er å ta det tredje certet og oppnå championat.

Deretter har jeg lyst til å lage et nytt program – uten store rekvisitter.
Enten helt uten, eller med noe som er enkelt å ta med seg.

Foreløpig er jeg tom for ideer – og det er også en del av prosessen. 🙂







onsdag 30. januar 2019

Den forbanna bjeffingen!


Den forbanna bjeffingen!

Ikke hadde jeg trodd at mitt første blogginnlegg om Kalifa ville blitt et innlegg om bjeffing. Men, da en god venninne spurte meg om jeg noen gang har skrevet om hvordan håndtere bjeffing hos valp, så var svaret nei. Jeg har nå selv en valp som bruker bjeffing til det meste, så da benytter jeg anledningen til et lite blogginnlegg om bjeffing.

Mitt forrige blogginnlegg var om Müsli som førtidspensjoneres fra konkurranser og som demohund. Hun trives ikke med det, og det blir negativt for oss begge. Bare litt over en uke etter avgjørelsen flyttet Kalifa inn. Men, det er slettes ikke sikkert at Kalifa og jeg kommer til å satse på konkurranser. Tiden får vise. En presentasjon av lille, kule monsterdachsen får komme i neste blogg. Her tar jeg kun for meg det som er "problemet" med frøkna. Nemilig lydnivå!
Bildet kan inneholde: en eller flere personer og innendørs  Bildet kan inneholde: hund


Først, jeg HATER kontinuerlig bjeffing
. De er noe jeg må ta tak i med en gang, for jeg blir sprø av hunder som bråker hele tiden.

Bilderesultat for dachs barking 
Men, hunder bjeffer, noen mer enn andre, så målet mitt må være realistisk. Jeg har fått meg en dvergdachs som elsker å bjeffe, som det er naturlig å bjeffe for, og jeg kan ikke fjerne bjeffingen helt dersom jeg vil ha en lykkelig og veltilpasset hund, og det vil jeg.

Når bjeffer så Kalifa? Dvs, hvordan så det ut før jeg begynte å ta tak i det:
  1. Hun bjeffer for å terge katten. 
  2. Hun bjeffer for å terge Müsli (min andre hund) og for å få Müsli med på lek 
  3. Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset
  4. Hun bjeffer når hun vil inn
  5. Hun bjeffer når hun vil ut
  6. Hun bjeffer når hun får mat
  7. Hun bjeffer når hun leker alene
  8. Hun bjeffer av og til når vi trener
  9. Hun bjeffer når det ringer på
  10. Hun bjeffer når Müsli bjeffer (av og til når det ringer på, ofte når hun ser noen utenfor, av og til når hun hører noen utenfor, når hun er ute og ser/hører folk og/eller hunder i nærheten.)

Et enklere spørsmål hadde vært: Når bjeffer ikke Kalifa?
·         Hun bjeffer ikke når hun sover
·         Hun bjeffer ikke når hun spiser
·         Hun bjeffer som oftest ikke ute på tur
·         Hun bjeffer som oftest ikke når vi trener

Ok, med utgangspunkt i overskriften: «Den forbanna bjeffingen» så må noe gjøres. De fleste hundeeiere er enig i at dette må tas tak i med en gang. Bjeffing kan være selvforsterkende, og i tillegg så skjer det automatisk forsterkning i noen av punktene over.

Straff:
Jeg kan velge å straffe Kalifa for å bjeffe. F.eks. så kan jeg sprute vann på henne eller jeg kan ta henne i nakken og si «NEI» hver gang hun bjeffer. Det kan virke i enkelte tilfeller, men hun kan jo da løpe fra meg mens hun fortsatt bjeffer «Jippi, du kan ikke ta meg». Da kan jeg løpe etter henne, for jeg får tak i henne til slutt. Så kan jeg ta henne i nakken og legge henne i bakken mens jeg brøler NEI av mine lunger fulle hals. Jeg kan kjøpe såkalte bjeffehalsbånd som utløser sitruonsprut, lyd, vibrering eller strøm hver gang hun bjeffer. Ubehagelig nok til at hun ikke bjeffer igjen.
Jeg tipper hun blir stille om jeg er sint nok, og konsekvent i mine avstraffelser.
Men, hva har jeg gjort ved å benytte slike metoder?

·         Jeg har tatt gnisten fra en lykkelig og glad valp .
·         Jeg har sannsynligvis skadet vårt gode forhold for lang tid fremover, kanskje for alltid.
·         Jeg har trolig svekket Kalifas tillit til meg som en stabil og hyggelig person.
·         Jeg har straffet valpen uten å gi henne informasjon om hva jeg egentlig ønsker.
Jeg har ikke trent henne, ikke lært henne noe nytt, kun påført ubehag for å bli kvitt noe som er naturlig for henne, men som jeg ikke liker.

Som du sikkert forstår så er ikke dette metoder jeg vil bruke eller anbefale andre å bruke. Dessverre så finnes det hundetrener/instruktører som lærer hundeeiere å bruke straff i sin omgang med valpen. De påfører valpen og relasjonen hund/eier mer skade enn nytte.

Mine valg:

La meg gå gjennom punktene der Kalifa bjeffer:

1.       Hun bjeffer for å terge katten:
Stakkers Maskot (katt), han får gjennomgå. Men om jeg observerer Maskot så ser jeg en metode som virker ganske bra. Han ignorerer. Hun får ingen respons på bjeffingen. Så hvor kult er det da? I lengden ikke veldig kult. Om hun ikke gir seg så stiller jeg meg mellom dem, og eventuelt tar med meg katten unna. Kalifa ønsker ikke at Maskot skal fjerne seg ved min hjelp – hun vil at han skal flytte seg fort, for egen maskin.Maskot og jeg er ikke kommet helt i mål her, men det er blitt mye bedre og hun bjeffer ikke like mye på ham nå som hun gjorde i begynnelsen, da hun var blitt riktig varm i trøyen i sitt nye hjem.
Jeg kan også velge å gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Ofte har jeg da to hunder og en katt som sitter fint for å få godbit J
Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.

2.       Hun bjeffer for å terge Müsli:
Müsli er også enormt dyktig på ignorering. Jeg er imponert over hvor rolig hun kan være, og hvordan hun unngår blikkontakt med det lille monsteret. Svært ofte fungerer det.  Blir det ikke rolig så tar jeg en barnegrind/kompostgitter mellom dem for at Müsli skal få fred.Av og til svarer Müsli med lek – da prøver jeg å geleide dem ut på verandaen, da herjelek innendørs kan bli litt for heftig (synes jeg, hundene synes det er helt ok). De begynner også nå så smått selv å be om å få gå ut når de er i det humøret J
Jeg kan gi henne en alternativ atferd. Be om en «sitt» eller noe annet hun er god på, og belønne det. Etter et par øvelser som hun utfører stille så gir jeg gjerne et lite godbit- eller tørrfôrsøk dersom jeg ikke har tid til å fortsette med litt trening. Det roer gjerne litt ned.
Müsli er grinete om kvelden, så om bjeffingen starter på kveldstid skiller jeg dem med en gang, da Müslis tålmodighet er langt kortere da enn på dagtid.    

3.       Hun bjeffer for å få oppmerksomhet fra menneskene i huset:
Ignorering, ignorering og atter ignorering. Et sekunds stillhet belønnes så med trening eller søk. Er det altfor ille, og/eller de tobeinte har en dårlig dag, eventuelt holder på med noe «viktig» som ikke kan utføres med et monsters støynivå, da setter jeg henne inni en liten inngjerding. Med en gang hun er stille så åpner jeg opp. Det tar stort sett ikke lang tid J Det skjer heldigvis ikke så ofte at jeg tyr til det, men det hender. Denne bjeffingen er det blitt mindre og mindre av, heldigvis!!

4.       Hun bjeffer når hun vil inn:
Vi har katteluke som katten bruker når den skal inn fra verandaen. Vi har nå koblet Kalifas chip til luken, og er begynt å lære henne opp til å gå inn den veien. Müsli har en klokke hun setter snuten på når hun vil inn. Tanken var å også lære Kalifa å bruke den, men med kattelukeløsningen så er det egentlig ikke nødvendig.

5.       Hun bjeffer når hun vil ut (utenom når jeg bestemmer at vi skal ut på tur):
Helt ok. Men, har tenkt å lære henne å ringe med en klokke her også. For treningens del J Hun bjeffer ikke når vi skal ut på tur, altså når vi skal ha på selen og gå ut.

6.       Hun bjeffer når hun får mat:
Stress, iver, sult. Dette skjer oftest om morgenen, trolig fordi hun da er mest sulten. Skålen settes ned når hun er stille, og jeg sier raskt «vær så god» for at hun ikke skal begynne å bjeffe igjen. Jeg forer også før tur inntil videre, da turen selvsagt gjør henne mer sulten. I og med hun er så liten ennå så må hun ut med en gang vi står opp. Det er da kun lufting i hagen. Tur sammen med Müsli og meg kommer etter at jeg har spist frokost og Helena har dratt på skolen. Normalt forer jeg hundene etter turen, men det er lenge å vente for en sulten liten valp. Enn så lenge så får de nå mat før turen. Det er blitt bedre med bjeffingen, men dette er vanskelig for henne. Jeg jobber derfor parallelt med Karen Overalls avslapningsprotokoll. Selvsagt ikke bare pga dette, men fordi jeg ser at Kalifa lett kan fyre seg opp – og fordi avslapningsprotokollen lærer valpen / hunden å forholde seg rolig med økende forstyrrelser. Her er en link til en nettversjon: http://championofmyheart.com/relaxation-protocol-mp3-files/


7.       Hun bjeffer når hun leker aleneStort sett lar jeg henne holde på. Hun er en liten valp, hun leker og har det moro. Kjefter og herjer med et bein eller en bamse mens hun raser litt rundt. Om det er praktisk så geleider jeg henne ut mens hun holder på – men av og til er det rett og slett for vått, glatt eller for kaldt på verandaen.

8.       Hun bjeffer av og til når vi trener:
Trenerfeil. Hun forstår ikke hva jeg vil, jeg krever for mye. Hun går opp i stress, mister konsentrasjonen. Alt er tegn på at jeg bør roe ned, ta en pause. La henne få snuse litt, få noe å tygge på eller gå og leke med en kompis (om mulig). Så får jeg tenke litt på hva jeg skal gjøre annerledes når jeg prøver på ny J

9.       Hun bjeffer når det ringer på:
Hun vet utmerket godt hva lyden betyr. Det er noen utenfor, det blir prating ute i gangen – kanskje kommer det noen inn. Belønning på kjøkkenet mens noen andre får gå og åpne døren. Forventningen endres fra dem som er ute til det som finnes på kjøkkenet.
Her har jeg ikke kommet igang med treningen ennå, så ting bare skjer når det skjer, og det fungerer bra. Men, det vi skal gjøre innimellom er at en skal stå ute og ringe på, mens jeg skal belønne Kalifa ved sengen hennes på kjøkkenet. Mange repetisjoner etter hverandre (med 10 -120 sek. Mellom hver gang det ringer på. Flere ganger i uken i en periode fremover. Målet med dette er at Kalifa skal løpe til sengen på kjøkkenet når det ringer på, og ikke løpe bjeffende mot utgangsdøren.

10.   Hun bjeffer når Müsli bjeffer:
Hver gang Müsli bjeffer på noe utenfor får Kalifa ros og godbit fra meg. Fungerer bra, men forutsetter at de andre menneskene i huset klarer å la være å bry seg med Müslis bjeffing (da det øker bjeffingen, samt forteller Kalifa at, ja, det er noe å bry seg om). Det meste fungerer best når hundene og jeg er alene hjemme J

Hva med tidsåunktene da hun ikke bjeffer?
Kalifa bjeffer ikke når vi er ute og går. Hun bjeffer ikke på folk og dyr vi møter på ute, bank i bordet og kryss i taket.
Det kunne hun nok ha gjort dersom jeg ikke hadde vært nøye på sosialisering og miljøtrening. Hun har kjørt tog, hun har vært med i stall og ridehus, hun har vært på flere byturer, hun har vært på mange hundetreninger, hun har vært i «syklubb» (uten en tråd) mm.
Jeg har alltid med godbiter – og møter vi på nye ting tar vi oss god tid til å kikke på det ukjente. På den avstanden Kalifa trenger! Vi har godbitsøk på rare overflater, og Kalifa får belønning både for å kikke rolig på folk og dyr, men også for å velge å se bort i fra ting hun finner spennende.



Kalifa er liten, og godbitene må være deretter. Knøttsmå!! Gjerne ørsmå ostebiter, da ost er en av favorittene. Kalifa elsker å leke, så i trygge omgivelser bruker jeg mye lek for at hun ikke skal bli stappa full av gobiter – samt fordi Kalifa selv som oftest foretrekker lek som belønning.

Bilderesultat for dachs barking

Litt utenom tema, men allikevel i same gate:
For et par dager siden så jeg en dame med en Ridgebackvalp ute på tur. Damen kikket ned i telefonen sin og valpen snuste og trakk i båndet (for å sjekke ut flere lukter). Damen rykket kraftig i båndet, og sa noen lite vennlige ord - mens hun fortsatte å kikke i telefonen.
Kanskje sjekket hun Facebook, eller Instagram? De to gjorde akkurat det samme - de sjekket ut "siste nytt". Valpen ble straffet for det.
Sånt gjør meg eitrande sinna. Jeg skulle nå et tog, så jeg hadde ikke tid til å stoppe og prate med henne. Men, hva om hun var på nett med valpen sin? Da hadde det vært lettere for valpen - og hyggeligere for begge to. Hun kunne brukt duftflekkene som belønning for kontakt, for slakt bånd eller andre ting hun ville oppnå, og de ville begge fått en mye triveligere tur. Eventuelt kunne hun hatt sele på valpen og latt den sjekke duftflekker mens hun selv sjekket telefonen...