Kompis kom til meg uten erfaring med hverdagsliv, mennesker eller trening. SmĂ„ Ăžyeblikk i hverdagen har derfor fĂ„tt uventet stor betydning – som den dagen han for fĂžrste gang satte seg pĂ„ signal.
I begynnelsen av desember ble jeg gjort oppmerksom pÄ en omplasseringshund her i Spania. En fem Är gammel pomeranian, oppvokst i en valpefabrikk, med navnet Pollo. Han hadde trolig knapt vÊrt utendÞrs, og aldri bodd i hus sammen med mennesker. Aldri gÄtt i bÄnd, og aldri vÊrt pÄ tur.
Hundene holdes i egne skur/uthus, slik jeg forsto det. De som ikke lenger brukes i avl, eller som ikke blir solgt, fÄr heldigvis en ny sjanse og overleveres til en forening som driver med omplassering.
Denne hunden tror jeg ble tatt ut av valpefabrikken i september (ut i fra informasjon jeg fant da jeg sĂžkte litt online). Hvor han var etter det vet jeg ikke, men de tre siste ukene fĂžr jeg hĂžrte om ham bodde han i fosterhjem hos en norsk dame her i Spania.
Det jeg fikk hĂžre minnet meg sterkt om Schamo – min fĂžrste hund, som jeg overtok da jeg var 23 Ă„r gammel. Schamo var vokst opp under lignende forhold i Norge, og ble holdt pĂ„ en lĂ„ve sammen med 75 andre hunder frem til Dyrevernsnemnda og politiet hentet dem ut under en razzia.
 |
| Schamo |
Schamo kom hardt skadet til Oslo Dyreklinikk, der jeg jobbet den gangen. Planen var at han skulle videre til FOD-gĂ„rden etter utskrivelse, men i stedet ble han med meg hjem. Han hadde heller aldri vĂŠrt pĂ„ tur, aldri hatt sele eller halsbĂ„nd – og hatt minimal kontakt med mennesker.
Han var veldig redd, men utviklet seg sakte, men sikkert til Ă„ bli en trygg hund. PĂ„ den tiden hadde jeg minimalt med kunnskap, og trodde at tid og kjĂŠrlighet var alt som skulle til. Og jeg presset nok pĂ„ litt vel mye med kjĂŠrligheten, til en som syntes jeg var fryktelig skummel den fĂžrste tiden. Men – det gikk. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har i dag, hadde det nok gĂ„tt raskere, rett og slett fordi jeg ville forstĂ„tt behovene hans bedre.
Da jeg mĂžtte Kompis (som han senere ble hetende), var det en liten, hvit ulldott som mĂžtte meg. StĂžrre enn rasestandarden for pomeranian. Veldig sky, men trygg pĂ„ hunder – akkurat som Schamo var. Kalifa var skeptisk i starten, men vi gikk tur sammen med fostermor, samt Katrine og hennes hunder. Det gikk seg raskt til, og hundene gikk mye side om side pĂ„ tur.
Noen dager senere, den 5. desember, hentet jeg Kompis.
Han grÄt i bilen hele veien hjem fra fostermor, men allerede fÞrste kvelden hoppet han opp i sofaen til Kalifa og meg og sÞkte nÊrhet.
Ă fĂ„ pĂ„ ham sele for Ă„ gĂ„ tur var utfordrende. Han holdt trygg avstand nĂ„r jeg kom med selen, og det var helt uaktuelt for ham Ă„ komme til meg i den situasjonen. NĂ„, tre uker senere, setter han seg ned slik at jeg kan komme til ham. For et par dager siden kom han til og med bort til meg da vi skulle ut – sĂ„ det gĂ„r fremover.
Mat var et helt eget kapittel. Kanskje har han mĂ„ttet kjempe om maten tidligere – jeg vet ikke. FĂžrste dagen kastet han seg over Kalifa's mat mens hun spiste. BĂ„de Kalifa og jeg reagerte instinktivt (jeg flyttet ham unna, ikke verre enn det), men det resulterte i at han i noen dager ble engstelig for Ă„ gĂ„ bort til sin egen matskĂ„l.
Da bar jeg ham bort til skĂ„len og satte ham forsiktig ned omtrent en halvmeter unna, med god avstand til Kalifa. Da gikk han og spiste. NĂ„ settes Kalifas mat ned fĂžrst, og sĂ„ setter jeg Kompis sin mat pĂ„ motsatt side av rommet – han gĂ„r sammen med meg bort, og han spiser glad og fornĂžyd.
Renslig? Ikke helt. Han tÞr jo ikke gÄ bort til dÞren for Ä si ifra, eller vet kanskje ikke at det er en mulighet. SÄ hvis han mÄ pÄ do og jeg ikke registrerer ekstra uro, da skjer det inne. Men de fleste dager gÄr det bra, sÄ det lÞser seg nok det ogsÄ.
Etter en ukes tid skulle jeg skrive under kontrakt og fÄ passet hans. I passet sto det Pollo, og at han var fem Är gammel. Men fÞr jeg signerte papirene ble han scannet, og chippen sjekket.
Det viste seg at det var Feil hund.
Det var ikke Pollo – det var Chicago. Kommet fra samme sted, samme dag, men fĂždt i mars 2024. AltsĂ„: ett Ă„r og ni mĂ„neder gammel. En unghund. đ Pollo var allerede adoptert bort og flyttet ut av landet, men i den tro at det var Chicago.
Han hadde ikke noe forhold til noen av navnene, sÄ det spilte ingen rolle for ham. Men passet mÄtte endres, og den riktige Pollo mÄtte fÄ sitt. Det ble derfor tur til veterinÊren, og alt ble ordnet. Da fikk han navnet Kompis i passet, og ble registrert pÄ meg.
Ganske raskt begynte jeg Ă„ bruke langline utendĂžrs, der det er trygt Ă„ gi ham mer frihet. I starten var langine litt skummel, men ganske raskt kom det frem en litt mer leken variant – forsiktig, men tydelig. NĂ„, tre uker senere, er det mye hopp, sprett og glede pĂ„ tur. Det fĂžles av og til som Ă„ gĂ„ pĂ„ tur med ren lykke. đ
Her i Spania gÄr mange hunder lÞse, og mange eiere tar ikke hensyn til andre hundeeiere/hunder. Med Kompis gÄr det helt fint. Han hilser pÄ alle som kommer, og heldigvis har det ikke vÊrt noen konflikter sÄ langt. Men han har ogsÄ begynt Ä forstÄ at hvis han velger Ä komme til meg i slike situasjoner, kan det vanke en godbit. Vi kan fint passere hunder uten Ä hilse, sÄ lenge den andre hunden lar oss.
Kalifa synes det er vanskelig nĂ„r hunder kommer brĂ„tt pĂ„, men heldigvis ser det ikke ut til at Kompis lar seg pĂ„virke av det. Han synes det er helt greit Ă„ fĂ„ godbit mens jeg jobber med mĂžnsterleker med Kalifa – og velger gjerne bort den andre hunden for Ă„ fokusere pĂ„ meg.
Det mest frustrerende med Ă„ fĂ„ en slik fyr i hus, er mangelen pĂ„ kontakt og kommunikasjon. I starten stirret han mye, fulgte med pĂ„ alt jeg gjorde, men responderte ikke pĂ„ noe. NĂ„r jeg skulle trene med Kalifa, fikk han panikk og begynte Ă„ lĂžpe rundt og rundt i rommet – eller snurre rundt pĂ„ stedet.
Det fĂžrste jeg gjorde, var Ă„ sette meg rolig pĂ„ gulvet med skikkelig gode godbiter. Jeg sa navnet hans og ga en godbit. Mye. Etter hvert gjorde jeg det med begge hundene: sa «Kalifa» – godbit til Kalifa. Sa «Kompis» – godbit til Kompis.
Deretter begynte jeg forsiktig med hĂ„ndtarget. NĂ„r han tok snuten borti hĂ„nden min, sa jeg «klikk» og ga godbit. Jeg har forelĂžpig ikke brukt klikker pĂ„ ham, men ordet «klikk» betyr at han har gjort riktig, og at belĂžnning er pĂ„ vei.
For omtrent en uke siden kom det fĂžrste gjennombruddet. Jeg kunne lede ham inn i en sitt ved hjelp av godbiten. HĂ„nden min som gikk opp over snuten hans var ikke lenger skummel. For en glede!
NĂ„ setter han seg omtrent 80 % av gangene pĂ„ muntlig signal, uten hjelp av hĂ„nd eller lokking – og godbiten kommer etter utfĂžrt Ăžvelse.
Sitt er ikke viktig. Det er ikke poenget. Sitt er bare symbolet pÄ at han begynner Ä forstÄ. At han begynner Ä forstÄ lÊring.
Hadde noen tidligere spurt meg om jeg noen gang ville ha en pomeranian, hadde jeg svart:
«Nei. Men dukker det opp en hund som trenger meg – og det tilfeldigvis er en pomeranian – sĂ„ kanskje.»
Og sÄnn ble det.
Kompis – en kul kar med masse energi, glede og personlighet – har blitt en del av familien.
