Kompis har nå vært hos meg i 4 måneder, og han utvikler seg hele tiden.
Bilturen til Norge gikk fint. Han er ikke spesielt glad i å kjøre bil, men det har skjedd mye siden den første tiden i Spania. Nå går han frivillig inn i buret, er rolig underveis og håndterer turen uten stress.
Litt spennende med nye overnattingsteder hver natt, men det gikk greit.
Vel fremme i Norge møtte han noe helt nytt: snø.
Det høres kanskje trivielt ut, men for Kompis som aldri hadde opplevd det før, var det en reell utfordring. Det tok tid før han klarte å gå på do, og jeg måtte stoppe mange ganger for å gi ham muligheten. Siste kjøreturen var midt på natten, så det var greit for meg å gå ut og lufte meg i kald luft innimellom også.
Små justeringer – stor betydning for Kompis
Før vi dro, var Kompis hos frisør. De vil ikke ødelegge pelsen, så selv om de tok "maximum cut", så hadde han fortsatt mye pels. Kompis har kort snute og flatt ansikt. Pelsen på hodet ga ham et veldig søtt uttrykk – men også minimalt med sidesyn..
Kompis er usikker i trange passasjer – dører, porter og lignende. Når pelsen i tillegg begrenset sidesynet hans, ble det enda vanskeligere å orientere seg.
Jeg valgte derfor å klippe pelsen i ansiktet og pannen.
Det er kanskje ikke det mest “raseriktige” uttrykket. Men for Kompis er det langt viktigere å kunne se godt og forstå omgivelsene sine.
Det samme gjaldt ørene. De var skjult av pels og fulle av smuss da han kom. Nå er de renset og jeg har klippet pelsen rundt, slik at han får luft – og sannsynligvis også bedre hørsel.
Små praktiske grep, men med stor betydning for hvordan han opplever verden.
Regulering – ikke kontroll
Når Kompis blir følelsesmessig aktiv – enten det er glede, stress eller usikkerhet – begynner han å sirkle. Alltid mot venstre. Det er noe man ofte ser hos hunder som har vært innestengt på små områder. Man ser det også hos rev og andre dyr som holdes i bur eller små innhegninger.
Jeg jobber ikke med å “stoppe” det ved hjelp av ubehag, men jeg hjelper ham så godt jeg kan med å begrense det. Målet er at han skal lære å regulere seg selv.
For eksempel ved mat:
Han får ikke maten før han klarer å lande litt – og etter hvert sette seg.
Det går stadig bedre. Mindre sirkling, mer ro.
Det samme gjelder ved påsetting av sele. Tidligere var det vanskelig, da han lett ble litt redd, og begynte å løpe rundt, eller sirkle på stedet.
En rolig hånd på siden av kroppen hjelper ham til å finne tilbake til balanse.
Dette er små øyeblikk, men de er viktige. Det er her selvregulering bygges.
Trening handler også om kroppen
Siden han alltid snurrer mot venstre, er det nærliggende å tenke at kroppen hans også påvirkes.
Derfor legger jeg inn små øvelser som inviterer til bevegelse mot høyre.
For eksempel ved hvordan jeg plasserer belønningen.
Vi jobber også med øvelser som vil gi vridning til begge sider. Som for eksempel slalåm mellom ben. Fotposisjon trener jeg også likt på begge sider. Både fordi det er sunt for kroppen hans, og fordi det er praktisk om vi noen gang tenker å for eksempel konkurrere i Rally eller Heelwork to Music.
Nye miljøer gir ny læring – også for meg
Etter at vi kom tilbake til Spania har vi vært to ganger og trent i en hall.
Burtreningen jeg har gjort tidligere, begynner å gi gode resultater. Han klarer nå å vente rolig i buret mens Kalifa trener.
Det gjør det mulig å jobbe med én hund om gangen uten å måtte ha den hunden som ikke trener i bilen. Det blir langt mer effektivt.
Selve treningen i hall var overveldende første gang.
Nytt miljø, nye inntrykk.
Jeg holdt det derfor enkelt:
– posisjoner på høyre og venstre side
– håndtarget
– bruk av vegg som støtte
– enkle plattformøvelser
Små, konkrete oppgaver som gir mestring.
Når jeg bommer
Jeg har fått en veldig god innkalling på Kompis utendørs.
Men i hallen sviktet den første gang.
Jeg lot ham være løs litt for lenge.
Han ble mentalt sliten, og gikk over i fullt “løpemodus”.
Innkalling fungerte ikke.
Men til slutt responderte han på “sitt”.
Det var ikke et treningsproblem.
Det var et vurderingsproblem – fra min side.
Miljøet var for vanskelig, og jeg avsluttet ikke i tide.
Et steg videre:
Neste gang vi var i hallen brukte jeg langline, for å sikre at han ikke fikk løpe av gårde dersom det ble for mye for ham.
Men i dag taklet han miljøet bedre.
Små steg – riktig retning
Ved hjelp av håndtarget har vi jobbet med å komme inn mellom føttene mine, og så smått begynt på slalåm mellom beina.
Jeg jobber i korte sekvenser:
– håndtarget et par skritt
– klikk
– belønning i retningen jeg ønsker at han skal fortsette
Det er langt igjen til en ferdig øvelse.
Men det gikk bra i dag.
Og akkurat det er viktig.
Når miljøet blir lettere
Vi har også fortsatt med høyre- og venstreposisjon.
Foreløpig trenger vi veggen som støtte for at posisjonen ikke skal bli skeiv.
Men også her var det en tydelig forbedring fra forrige økt.
Kompis var mer motivert for å trene, og kom raskt tilbake etter å ha fått belønning på avstand.
Det forteller meg at miljøet oppleves tryggere.
Vi har også så vidt begynt å jobbe med å utvide “sitt”.
Målet er at han skal kunne bli sittende til han får fri – også med forstyrrelser.
I dag jobbet vi litt med omvendt lokking, og litt bevegelser fra min side mens han ble sittende.
Små tegn på utvikling
Det er lett å se etter de store fremskrittene. Men ofte er det de små tingene som sier mest. Og spesielt med en omplasseringshund, som ikke har erfaring med kommunikasjon med mennesker – og heller ikke har hatt det særlig bra – så er alle fremskritt store. 🙂
Med Kompis i dag:
– hvor raskt han kommer tilbake for å fortsette etter belønning på avstand
– hvor villig han er til å delta
– hvordan han håndterer pauser og avstand fra meg og Kalifa
Det er der jeg ser utviklingen.
Trygghet bygges ikke gjennom press.
Den bygges gjennom erfaringer som hunden faktisk mestrer - i samarbeid og glede.
Og ofte er det også små justeringer i hverdagen som gjør den største forskjellen.
Kalifa 💛
Kalifa og jeg er i gang med freestyletreningen igjen.
Hun jobber med klasse 3-programmet sitt, etter omtrent syv måneders treningspause.
Det er godt å være i gang igjen – men hun får litt overtenning. ;-)
Målet for sommeren er å ta det tredje certet og oppnå championat.
Deretter har jeg lyst til å lage et nytt program – uten store rekvisitter.
Enten helt uten, eller med noe som er enkelt å ta med seg.
Foreløpig er jeg tom for ideer – og det er også en del av prosessen. 🙂
