Hva kjennetegner et godt liv for en hund?

 

Vi sier ofte at vi ønsker at hundene våre skal være lykkelige.

Det høres enkelt ut. Nesten selvfølgelig.

Men hva betyr egentlig en lykkelig hund?

Er det en hund som ikke er redd?
En hund som oppfører seg pent?
En hund som er rolig og håndterbar?

Eller handler lykke om noe mer enn fravær av problemer?

I boken Wag: The Science of Making Your Dog Happy skriver Zazie Todd om hvordan moderne dyrevelferd har beveget seg fra å fokusere på å unngå lidelse — til å også handle om å skape positive opplevelser. Dette perspektivet står sentralt i webinaret The Science of Making Dogs Happy, som jeg gleder meg til å arrangere 11. mars.

---

Fra “ikke stresset” til faktisk god velferd

Hundetrening har ofte hatt fokus på å redusere uønsket atferd.

Mindre bjeffing.
Mindre stress.
Mindre "problematferd".

Og det er selvfølgelig viktig, men hvorfor opplever hunden stress? Hvorfor utfører den problematisk atferd? Og bjeffing - er det en årsak bak bjeffingen? Er det en rase/type som faktisk er avlet til å bjeffe i ulike situasjoner?

Forskning på dyrevelferd viser at god velferd ikke bare handler om å fjerne det negative. En hund kan være fri for frykt og likevel mangle viktige positive erfaringer.

En virkelig god hundehverdag inneholder:

• utforskning

• lek

• mestring

• sosial trygghet

• mulighet til å bruke egne ferdigheter

Med andre ord: En hund trenger ikke bare trygghet — den trenger også glede.

---

Hunder er følende individer

    

Forskning beskriver hunder som sentiente vesener — individer som opplever følelser.

Dette høres kanskje selvsagt ut for oss som lever tett med hunder. Denne kunnskapen bør gi store konsekvenser for hvordan vi trener og lever med dem.

Hvis hunder opplever følelser, betyr det at:

• trening påvirker emosjoner, ikke bare atferd

• relasjonen mellom hund og menneske er en del av velferden

• trygghet er en aktiv opplevelse — ikke bare fravær av fare

Et viktig tema i både Wag og det kommende webinaret er rollen vi har som hundens trygge base.

Vi er ikke bare trenere eller eiere.
Vi er reguleringsstøtte.

Det betyr blant annet at det å trøste en redd hund — dersom den søker kontakt — ikke forsterker frykt, men kan bidra til trygghet.

---

Hvorfor belønningsbasert trening gir mer enn lydighet

Belønningsbasert trening handler ikke bare om metodevalg.

Det handler om hvilken emosjonell tilstand hunden lærer i.

Når hunden opplever:

• forutsigbarhet

• mestring

• samarbeid

• frivillighet

skaper vi ikke bare ønsket atferd — vi bygger positive emosjoner.

Dette er en viktig del av moderne dyrevelferd: læring og trivsel henger sammen.

---

Små hverdagsvalg som gjør en forskjell

Ofte trenger vi ikke gjøre mer. Vi trenger å gjøre ting litt annerledes.

For eksempel:

• la turer inneholde mer snusing

• ta lek på alvor

• støtte hunden når den er usikker

• tenke relasjon før prestasjon

Når jeg arbeider med hunder — enten det gjelder separasjonsangst eller vanlig hverdagsliv — ser jeg igjen og igjen hvor mye trygghet og positive erfaringer påvirker læring.

---

Derfor gleder jeg meg ekstra til dette webinaret

11. mars holder Zazie Todd webinaret The Science of Making Dogs Happy.

Her ser vi nærmere på:

• rollen positive emosjoner spiller i hundens velferd

• hvorfor belønningsbasert trening er det beste valget

• hvordan forskning kan brukes i sosialisering og trening

• konkrete tips for å gi hunder et bedre liv

For meg handler dette ikke om å lære én ny øvelse.

Det handler om å forstå hunden litt bedre.

👉 Du finner informasjon og påmelding her: The Science of Making Dogs Happy
Inkludert for medlemmer av Hund i Fokus portalen.

---

Et siste spørsmål

Kanskje spørsmålet ikke er:

Hvordan får jeg en lydig hund?

Men heller:

Hvordan kan jeg bidra til et godt liv for hunden som deler hverdagen min?

Ren Lykke - en hund som lærer "sitt"

 Kompis kom til meg uten erfaring med hverdagsliv, mennesker eller trening. Små øyeblikk i hverdagen har derfor fått uventet stor betydning – som den dagen han for første gang satte seg på signal.

I begynnelsen av desember ble jeg gjort oppmerksom på en omplasseringshund her i Spania. En fem år gammel pomeranian, oppvokst i en valpefabrikk, med navnet Pollo. Han hadde trolig knapt vært utendørs, og aldri bodd i hus sammen med mennesker. Aldri gått i bånd, og aldri vært på tur.

Hundene holdes i egne skur/uthus, slik jeg forsto det. De som ikke lenger brukes i avl, eller som ikke blir solgt, får heldigvis en ny sjanse og overleveres til en forening som driver med omplassering.

Denne hunden tror jeg ble tatt ut av valpefabrikken i september (ut i fra informasjon jeg fant da jeg søkte litt online). Hvor han var etter det vet jeg ikke, men de tre siste ukene før jeg hørte om ham bodde han i fosterhjem hos en norsk dame her i Spania.

Det jeg fikk høre minnet meg sterkt om Schamo – min første hund, som jeg overtok da jeg var 23 år gammel. Schamo var vokst opp under lignende forhold i Norge, og ble holdt på en låve sammen med 75 andre hunder frem til Dyrevernsnemnda og politiet hentet dem ut under en razzia.

Schamo

Schamo kom hardt skadet til Oslo Dyreklinikk, der jeg jobbet den gangen. Planen var at han skulle videre til FOD-gården etter utskrivelse, men i stedet ble han med meg hjem. Han hadde heller aldri vært på tur, aldri hatt sele eller halsbånd – og hatt minimal kontakt med mennesker.

Han var veldig redd, men utviklet seg sakte, men sikkert til å bli en trygg hund. På den tiden hadde jeg minimalt med kunnskap, og trodde at tid og kjærlighet var alt som skulle til. Og jeg presset nok på litt vel mye med kjærligheten, til en som syntes jeg var fryktelig skummel den første tiden. Men – det gikk. Hadde jeg hatt den kunnskapen jeg har i dag, hadde det nok gått raskere, rett og slett fordi jeg ville forstått behovene hans bedre.

Da jeg møtte Kompis (som han senere ble hetende), var det en liten, hvit ulldott som møtte meg. Større enn rasestandarden for pomeranian. Veldig sky, men trygg på hunder – akkurat som Schamo var. Kalifa var skeptisk i starten, men vi gikk tur sammen med fostermor, samt Katrine og hennes hunder. Det gikk seg raskt til, og hundene gikk mye side om side på tur.

Noen dager senere, den 5. desember, hentet jeg Kompis.

Han gråt i bilen hele veien hjem fra fostermor, men allerede første kvelden hoppet han opp i sofaen til Kalifa og meg og søkte nærhet. 

  

Å få på ham sele for å gå tur var utfordrende. Han holdt trygg avstand når jeg kom med selen, og det var helt uaktuelt for ham å komme til meg i den situasjonen. Nå, tre uker senere, setter han seg ned slik at jeg kan komme til ham. For et par dager siden kom han til og med bort til meg da vi skulle ut – så det går fremover.

Mat var et helt eget kapittel. Kanskje har han måttet kjempe om maten tidligere – jeg vet ikke. Første dagen kastet han seg over Kalifa's mat mens hun spiste. Både Kalifa og jeg reagerte instinktivt (jeg flyttet ham unna, ikke verre enn det), men det resulterte i at han i noen dager ble engstelig for å gå bort til sin egen matskål.

Da bar jeg ham bort til skålen og satte ham forsiktig ned omtrent en halvmeter unna, med god avstand til Kalifa. Da gikk han og spiste. Nå settes Kalifas mat ned først, og så setter jeg Kompis sin mat på motsatt side av rommet – han går sammen med meg bort, og han spiser glad og fornøyd.

Renslig? Ikke helt. Han tør jo ikke gå bort til døren for å si ifra, eller vet kanskje ikke at det er en mulighet. Så hvis han må på do og jeg ikke registrerer ekstra uro, da skjer det inne. Men de fleste dager går det bra, så det løser seg nok det også.

Etter en ukes tid skulle jeg skrive under kontrakt og få passet hans. I passet sto det Pollo, og at han var fem år gammel. Men før jeg signerte papirene ble han scannet, og chippen sjekket.

Det viste seg at det var Feil hund.

Det var ikke Pollo – det var Chicago. Kommet fra samme sted, samme dag, men født i mars 2024. Altså: ett år og ni måneder gammel. En unghund. 🙂 Pollo var allerede adoptert bort og flyttet ut av landet, men i den tro at det var Chicago.

Han hadde ikke noe forhold til noen av navnene, så det spilte ingen rolle for ham. Men passet måtte endres, og den riktige Pollo måtte få sitt. Det ble derfor tur til veterinæren, og alt ble ordnet. Da fikk han navnet Kompis i passet, og ble registrert på meg.

Ganske raskt begynte jeg å bruke langline utendørs, der det er trygt å gi ham mer frihet. I starten var langine litt skummel, men ganske raskt kom det frem en litt mer leken variant – forsiktig, men tydelig. Nå, tre uker senere, er det mye hopp, sprett og glede på tur. Det føles av og til som å gå på tur med ren lykke. 💖 

Her i Spania går mange hunder løse, og mange eiere tar ikke hensyn til andre hundeeiere/hunder. Med Kompis går det helt fint. Han hilser på alle som kommer, og heldigvis har det ikke vært noen konflikter så langt. Men han har også begynt å forstå at hvis han velger å komme til meg i slike situasjoner, kan det vanke en godbit. Vi kan fint passere hunder uten å hilse, så lenge den andre hunden lar oss.

Kalifa synes det er vanskelig når hunder kommer brått på, men heldigvis ser det ikke ut til at Kompis lar seg påvirke av det. Han synes det er helt greit å få godbit mens jeg jobber med mønsterleker med Kalifa – og velger gjerne bort den andre hunden for å fokusere på meg.

Det mest frustrerende med å få en slik fyr i hus, er mangelen på kontakt og kommunikasjon. I starten stirret han mye, fulgte med på alt jeg gjorde, men responderte ikke på noe. Når jeg skulle trene med Kalifa, fikk han panikk og begynte å løpe rundt og rundt i rommet – eller snurre rundt på stedet.

Det første jeg gjorde, var å sette meg rolig på gulvet med skikkelig gode godbiter. Jeg sa navnet hans og ga en godbit. Mye. Etter hvert gjorde jeg det med begge hundene: sa «Kalifa» – godbit til Kalifa. Sa «Kompis» – godbit til Kompis.

Deretter begynte jeg forsiktig med håndtarget. Når han tok snuten borti hånden min, sa jeg «klikk» og ga godbit. Jeg har foreløpig ikke brukt klikker på ham, men ordet «klikk» betyr at han har gjort riktig, og at belønning er på vei.

For omtrent en uke siden kom det første gjennombruddet. Jeg kunne lede ham inn i en sitt ved hjelp av godbiten. Hånden min som gikk opp over snuten hans var ikke lenger skummel. For en glede!

Nå setter han seg omtrent 80 % av gangene på muntlig signal, uten hjelp av hånd eller lokking – og godbiten kommer etter utført øvelse.

Sitt er ikke viktig. Det er ikke poenget. Sitt er bare symbolet på at han begynner å forstå. At han begynner å forstå læring.

Hadde noen tidligere spurt meg om jeg noen gang ville ha en pomeranian, hadde jeg svart:
«Nei. Men dukker det opp en hund som trenger meg – og det tilfeldigvis er en pomeranian – så kanskje.»

Og sånn ble det.

Kompis – en kul kar med masse energi, glede og personlighet – har blitt en del av familien.

 

💔 Når hunden trekker seg unna – hva handler det egentlig om?

 

De fleste av oss tenker på hunden som menneskets beste venn – og som regel er den det også. Men noen ganger kan det føles som hunden ikke vil være sammen med deg, og det kan gjøre vondt. Da er det viktig å huske at det ikke handler om at den “ikke liker deg”, men at noe i relasjonen eller omgivelsene gjør at den ikke føler seg trygg nok ennå.

Atferd henger ofte sammen med erfaringer, personlighet (eller rase), og hvordan hunden er blitt møtt og trent tidligere. Det finnes likevel noen tydelige tegn på at hunden føler seg utrygg eller ukomfortabel med deg:

• Den holder avstand eller trekker seg unna når du nærmer deg

• Den unngår berøring eller blir stiv i kroppen når du prøver å kose

• Halen senkes eller klemmes inn mellom beina

• Den unngår øyekontakt

• Ørene legges flatt bakover

• Den knurrer eller bjeffer på en truende måte

Dette betyr ikke nødvendigvis at hunden “misliker” deg, men at den prøver å fortelle at noe føles feil.

Vanlige årsaker

Det kan være flere grunner til at hunden viser slike signaler:

• Forvirrende kroppsspråk – for eksempel hvis du står lent over hunden eller har et stramt uttrykk i ansiktet.

• For mye fysisk kontakt – noen hunder liker ikke å bli klemt eller holdt fast.

• Berøring av “følsomme” steder – hale, ører og poter kan være ubehagelig.

• Tøys og “pranks” – å lure eller skremme hunden kan svekke tilliten.

• Tidligere dårlige erfaringer – særlig hvis hunden har opplevd utrygghet, smerte eller straff.

• Manglende erfaring – spesielt hos valper som fortsatt savner moren sin eller er usikre på nye mennesker.
  
  

   
  
  
  
  
  

Slik kan du styrke forholdet

Tillit bygges ikke over natten, men med tålmodighet, forutsigbarhet og gode opplevelser.

• Observer hundens kroppsspråk – legg merke til hva som gjør den trygg, og hva som får den til å trekke seg unna.

• Unngå stressende atferd – ikke mas, klem eller kyss hvis hunden ikke liker det.

• Lag en rutine – faste måltider, turer og rolige stunder sammen skaper trygghet.

• Bruk positiv forsterkning – ros og belønn ønsket atferd i stedet for å kjefte.
  
  

  
  
  
  

---

💛 Kort sagt:
Forholdet mellom deg og hunden din bygges på trygghet og respekt. Når du lærer å lese signalene dens og gir den tid, vokser tilliten. Og den dagen dere virkelig finner hverandre – da har du ikke bare en hund, men en ekte bestevenn.

  

Kommentar til "Comparison of the Efficacy and Welfare of Different Training Methods in Stopping Chasing Behavior in Dogs".

 Min mening om denne studien:

Treningen av hundene med positiv forsterkning burde ha blitt utført av eksperter innen aversivfri trening.

Trenerne som jobbet med alle tre gruppene var dyktige med e-halsbånd, men hadde ikke samme kompetanse på positiv forsterkning. Hvor motiverende er egentlig en godbit i en skål for en hund med sterk motivasjon for å jage? Sannsynligvis ikke noe særlig.

Når du skal trene for å stoppe jaktatferd ved bruk av positiv forsterkning og bare har noen få treningsøkter, må du bruke noe hunden har høy motivasjon for å oppnå.

Trening med straff gir ofte raskere resultater, men treningsmetoder uten tvang kan gi like gode resultater, selv om det tar lengre tid og krever mer av treneren. I tillegg har aversivfrie treningsmetoder mindre risiko for negative bivirkninger.

https://www.mdpi.com/2076-2615/14/18/2632?sfnsn=mo...

Selvransakelse...

Jeg forbereder et foredrag om "problematferd" og kom over et foredrag jeg holdt om samme tema tidlig på 2000-tallet.

På den tiden var jeg nyutdannet fra en kjent, positiv hundeskole. Jeg hadde vært aktiv med hunder i omtrent ti år, og jeg hadde både en redningshund og en omplasseringshund som hadde hatt en trist fortid, men som nå fungerte godt.

Jeg har alltid sett på meg selv som en positiv og moderne hundetrener, men når jeg leser hva jeg sa den gang, har perspektivet mitt endret seg betydelig. Jeg snakket om klare rammer og grenser, og om å unngå å trøste en redd hund. Selv om jeg ikke nevnte fysisk straff, fokuserte jeg heller ikke mye på å støtte hunden i situasjoner hvor den opplevde frykt.

Jeg skrev også om hunder som dominerer eieren, noe som overrasker meg når jeg ser tilbake på det nå. Jeg hadde referanser fra flere kjente hundeeksperter, og jeg antar at deres synspunkter også har utviklet seg siden den gang.

Når jeg ser tilbake på mine første hunder, innser jeg at det er mye jeg ville gjort annerledes i dag. Man lærer så lenge man lever, heldigvis.

Aldri utlært!

Selvsagt har hunden Bakpartskotroll!

 

Bakpartskontroll

Jeg vil si noen ord om begrepet bakpartskontroll. Et begrep jeg synes blir misbrukt en god del av instruktører. For hvem har ikke hørt en instruktør si at hunder ikke har kontroll på bakparten? At bakparten bare følger med, og hundene ikke vet hvor de setter bakbeina? Jeg har flere ganger hørt instruktører si at hundene aner ikke at de har bakben, de bare slenger med..

For om du  har hatt hunden din løpende fritt i terrenget, da vet du om du tenker deg litt om, at det er feil. Hvordan tror du en hund som raser ut i terrenget, over stammer og steiner, gjennom busker og kratt - og som klatrer opp og ned bratte skrenter hadde klart det uten å vite hvor den har alle fire beina? Og hva med runderingshunden? Den flyr gjennom terrenget - og utfører jobben helt uten at vi trenger å bekymre oss for om den vet den har en bakpart. ;-)

Problemet er ikke at hundene ikke har kontroll på bakparten sin. Problemet er at vi, når vi starter treningen, har fokus på hundens forpart. Vi jobber øyenkontakt, target med fremlabber og snute, diverse kunster som involverer frembeina osv. Veldig lite fokus på plasseringen av bakbena. 

Bakparten blir noe som oftest tas med i treningen når man har fokus på konkurransetrening innen ulike hundesporter. Og da kommer de rare utsagnene som går på at hunden ikke har kontroll på bakparten. Det er klart den har det, den har bare ikke lært at det er noe som er viktig når den jobber sammen med oss.

Jeg vil påstå at det ikke er hunden som ikke vet den har en bakpart, det er vi som ikke er gode på å inkludere hele hunden i treningen. :-)

 

Rygge rundt fører.

Introvert prisvinner...

For ca. 20 år siden startet jeg opp med Hund i Fokus. Jeg var en av de første som baserte kurs og konsultasjoner hovedsakelig på positive metoder. Jeg er usikker på hvor mange andre det var på den tiden, men noen var det. Jeg fikk min introduksjon til klikkertrening og positiv forsterkning hos Ulvehiet 1 - 2 år tidligere, før jeg dro til Sverige for å utdanne meg innen hund. Ulvehiet eksisterer dessverre ikke lenger, men de som drev det er fortsatt aktive i hundemiljø og er fortsatt gode bidragsytere til positiv trening!

Etter som årene har gått har jeg lært mye mer via videreutdanninger og erfaring, og forhåpentligvis har tilbudet ut til kundene blitt bedre.

De siste årene har det vært mye online grunnet hundesykdom som førte til forbud mot kurs - og så Corona. 

Rent bortsett fra det så ble det mer og mer konsultasjoner og mindre og mindre kurs. Fortsatt noen kurs, men jeg har rett og slett ikke kapasitet til å jobbe så mye som jeg egentlig vil. Egne hunder må også få sitt, og jeg prøver også å ha litt fri av og til.

Siden august 2022 er Hund i Fokus nesten "kun" online, da jeg har en 100% stilling som lærer på Hardanger Folkehøgskule. Hovedsakelig som lærer for linjen Hundeliv. Hund i Fokus sin medlemsportal er fortsatt i gang, og medlemmene der skal fortsatt få det de har krav på. For VIP medlemmer så inkluderer det blant annet en til en samtaler en gang i måneden. 😊

Til sommeren blir det nok noen kurs samt konsultasjoner. Trolig mest i juni.

Jeg er egentlig en ganske sjenert og introvert person. Trives ikke i samlinger med mange ukjente mennesker. Sliter med å innlede samtaler, og føler meg til tider helt usynlig...
Jeg konkurrerer med hund, men mistrives i situasjonen - bortsett fra når det er sammen med folka jeg har kjent i "alle" år, og i utgangspunktet er ganske trygg på. Som instruktør og foredragsholder har jeg en annen rolle, og er "en annen" person. Jeg tror selv at den introverte og beskjedne delen av meg er litt skjult da, og jeg trives i den rollen. Jeg tror egentlig jeg takler det ganske bra nå - etter mange år med trening. 😎 (Egentlig er det vel andre som avgjør det, om jeg taker det bra...) - men, det er alltid godt å trekke seg tilbake etterpå, og gjerne ha en dag eller to fri fra sosiale samlinger.

Når jeg så får oppmerksomhet litt utenom den jeg får som kursholder / foredragsholder, da sliter jeg. Nå i helgen var jeg på Dog Health Seminar arrangert av Nordisk Heste- og Hundeterapiskole As. Et fantastisk bra seminar! Høy kvalitet på alle foredragene, og alle med fokus på bra hundehelse og hundevelferd. Jeg håper dette blir ett gjentagende arrangement!

Som en del av eventet så var det prisutdelinger.  

• Årets veldedige hundeorganisasjon
• Årets hundebehandler
• Årets rehabiliteringsklinikk
• Årets tjenestehund
• Årets hundeinstruktør
• Årets ærespris

Jeg var så heldig å bli nominert til to priser. Årets hundeinstruktør og årets ærespris! 

I årets ærespris kom jeg blant topp tre!

Jeg er utrolig takknemlig for alle som nominerte meg. Tusen takk til dere alle - Jeg vil nevne Lisa Lang og Emma Mary Garlant som begge fortalte at de nominerte meg.  💚

Og takk til alle som stemte på meg da jeg var blant topp tre - dere stemte meg faktisk frem til seier!!!

Hva føler du nå sa Line.. 

Angst ville jeg si. Selv om jeg var glad for å vinne. Jeg stammet vel frem noe surr, jeg husker ikke. Tror jeg takket dem som hadde stemt på meg, for det må man jo 😅 - og at jeg husket på å takke alle de fine elevene på Hundeliv (Hardanger Folkehøgskule), for jeg vet at en god del av stemmene nok kom derfra.

Elevene ved hundeliv linja

Jeg hadde ikke regnet med å vinne. De andre kandidatene var dyktige damer som har holdt på med hund omtrent like lenge som meg, og som har utrettet og utretter mye bra! Britt Janne Karlsen og Hilde Ulvatne Marthinsen. 💗

Jeg vet ikke hvorfor mange nominerte meg. Jeg var ikke klar over at Dog Health Awards var en greie før Lisa sa hun hadde nominert meg, og ikke lenge etter kom tilsvarende melding fra Emma.

Jeg tror og håper det var fordi jeg har fremmet positive treningsmetoder gjennom over 20 år, og kanskje fordi jeg de siste årene har tilbudt atferdskonsultasjoner og enkelte kurs gratis til folk med dårlig råd. Men, det har jeg ikke klart alene. Jeg har fått økonomisk hjelp fra gode mennesker til å dekke kostnadene med å gi gratis konsultasjoner og kurs. Jeg vil spesielt si takk til Siri som har bidratt jevnlig gjennom lang tid - og som ønsker å være anonym. Derfor kun fornavnet. 💗

Middagen etter seminar og prisutdelingen var en litt vanskelig setting for introverte, usynlige meg! Men - jeg havnet ved samme bord som noen utrolig hyggelige, kloke mennesker - så praten gikk lett og samtalene var interessante! Nye gode kontakter knyttet! 👌💪💗 

Nye fine bekjentskap før jeg igjen ble usynlig og tuslet i seng. Dvs., sosiale medier var da full av hyggelige meldinger som jeg koste meg med før jeg sovna.

Jeg vil gjerne dele æresprisen med deg! 

Vil du teste ut Hund i Fokus' medlemsportal? Da bruker du kodeord ÆRESPRIS når du melder deg inn (når du kommer til betalingen), og så får du en måneds gratis medlemskap. Ingen bindingstid!
Som medlem får du:

• Webinarer med foredrag av nasjonale og internasjonale hundeguruer ca. 2 ganger per måned. Tidligere webinarer ligger tilgjengelig i portalen.
• Tilgang til alle online kurs i portalen, som Control Unleashed, Triksekurs, Hverdagslydighet, Kantarellsøk med mer.
  
• Tilgang på en aktiv facebook gruppe der du kan be om råd og hjelp, legge ut film av egentrening for tilbakemelding, samt være med i hyggelige hundediskusjoner med mer. 
• 10 % avslag på andre tilbud hos Hund i Fokus.
  
• Fra 10 til 30 prosent avslag hos mange andre tilbydere av hunderelaterte produkter og tjenester.
  
• Artikler, Tips, oversikt over online ressurser med mer.

Trykk her for informasjon og eventuell innmelding.

Dette tilbudet varer til evig tid - du må bare lese blogginnlegget for å finne det. 😉

Müsli august 21 til januar 22

Müsli Rehab, to uker etter operasjon.

Det har nå gått litt over 2 uker siden operasjonen.

Vi har fjernet stingene uten dramatikk. Jeg brukte tid på det – og lot Müsli være med på å styre jobben. Det er flere grunner til det. Hovedgrunnen er selvsagt at om hun skulle kaste seg til siden, sprette bakover så kan skaden gå opp igjen. Det var vanskelig å komme til med støtteselen på, og det tok derfor tid.
Når Müsli har haken på skammelen tar jeg sting, når hun løfter hodet bort får hun pause. Til hun selv legger hodet på igjen.

 

Om jeg ville gjort det på denne måten dersom skaden var mer udramatisk og det ikke hadde vært så farlig om hun rykket til? Ja, det tror jeg. Jeg trives med å la hundene mine få være med på å bestemme. 😊

Müsli bruker rampe når hun skal gå ut døren

På onsdag var Müsli til sin første rehab time hos Anne Margrete Nystad hos Fysiovet.

Hun gikk på vanntredemølle, fikk massasje og fysioterapi samt laserbehandling. Både vanntredemølle og laser var nytt for Müsli, men jeg synes hun tok det fint. Tredemøllen var vel ikke akkurat det morsomste hun har vært med på – men må man så må man.

Da vi var ferdig og hun skulle inn i bilen igjen så hoppa hun selv inn før jeg fikk stoppet henne, og med skulderstabiliseringsvesten på. Der tok hun meg på senga, jeg hadde aldri trodd at hun var i form til det! Den siste tiden før operasjonen har jeg løftet henne opp eller latt henne bruke rampe. Selv med rampe så er det for bratt slik hun er nå – så å hoppe - Og med vesten på (den hindrer henne en del i å bevege seg)! Hun var vel veldig klar for å dra derifra. Får bare håpe det ikke gjorde noen skade.

Etter to uker var hun ferdig med en type smertestillende, Onsior. Neurontin skal hun gå på i to uker til, og om alt da ser bra ut så skal hun gradvis trappe ned. Hun har gått på smertestillende over lang tid, så det blir nok bra for kroppen å få slippe det.

Vi har fått øvelser å jobbe med hjemme fra Fysiovet. Hun skal være varm før vi trener, så da går vi først 5 - 10 minutter tur (hun skal ikke gå lengre turer enn det), og gir henne et lite forsøk innendørs for litt mer bevegelse imens jeg sjekker at det ikke er noen flyvende innsekter inne. Kaster hun seg etter dem så kan det være kritisk for skaden. Deretter tar jeg av vesten, og bare det å ta av stabiliseringsvesten gjør meg litt nervøs, da det skal så lite til for at det kan gå galt. Men, regner med at jeg blir litt tryggere på det etter hvert.

Deretter er det litt massasje av musklene før vi jobber med leksene vi har fått. Film av det kommer etter hvert.  

Det er massasje, bøyeøvelser, stretching, men også litt mer aktive ting, som High Five. Den type øvelser er lystbetont, og hun har lett for å bli litt for ivrig. Begynner å tilby andre ting (klaskedekk, snurre, rygge og lignende), som nok ikke er like bra for henne nå, så her må jeg begrense henne.

Vi har mye vilt utenfor her. Jeg håper vi slipper å møte på både vilt og andre hunder nå fremover, da det kan føre til at hun kaster seg frem i båndet om hun ser dem før  meg. Nok en ting som ikke må skje nå..
Men, når jeg har sett at det er vilt eller andre hunder utenfor, så går vi ut litt etter at de er borte igjen – og utforsker områdene der vi så dem. Så blir det litt mer spenning i hverdagen for pasienten.

I tillegg så trener vi litt søk nesten daglig, "rydding" og trykker på knapp med labbene. Mat serveres ikke i skål for tiden, men som søk, trening og i frossen i slikkematter. 

I det daglige så er det bare Müsli og meg nå. Kalifa er hos oppdretter Carola en tid fremover, og Helena er her bare annenhver helg. Müsli ville nok foretrukket at Helena var her oftere! Besøk er også hyggelig, og i helgen får vi besøk av en av favorittene til Müsli, Gro. Uten at Emmy, puddelvennen til Müsli, er med – men det blir nok stor stas uansett. 😊 Vi gleder oss til det begge to.

Utdaterte treningsmetoder florerer

For ca. 20 år siden kom det en ung Jack Russel terrier til konsultasjon. Han hadde gått valpekurs hos en fortsatt eksisterende hundeskole. Da han ifølge instruktøren var litt for ivrig på de andre hundene, så satte de på ham et strømhalsbånd.  Hver gang instruktøren mente han var for ivrig mot andre hunder, Zapp. Da de kom til meg hadde de en hund som hadde fryktaggresjon mot andre hunder.

Det var 20 år siden, og man skulle kanskje tro at sånt ikke skjedde i dag?

Dessverre så møter jeg i alle fall hver måned på hundeeiere som forteller om stygge episoder der instruktører/ trenere er involvert. Selv i dag. Jeg tror nesten det i det siste har blitt en oppblomstring av instruktører som liker å endre atferd ved bruk av ubehag, og når jeg har snakket med kolleger så er det flere som opplever det.

Noen eksempler på episoder bare det siste året:

Hund som ikke ville inn i bilen. Tatt ved overraskelse, og kastet inn i bilen og bakdøra smelt igjen.

Resultat: hunden går i forsvar når noen nærmer seg når han står med eier ved bilens bakluke. Som instruktør måtte jeg her veilede med noen meters avstand når vi var nær bilen.

Stressa hund som bjeffer, ble samme sted holdt opp etter halsbåndet til den roet seg. Hengning på godt norsk.

Passeringstrening trenes ved at man sitter og holder hunden fast og lar andre hunder passere. Om den ikke kan holdes sittende så legges den i bakken.

Valp på valpekurs som ble superstressa i hundehall. Hold ham fast til han roer seg. Legg ham i bakken om nødvendig.
Resultat: Hundens atferd ble verre for hver gang. De byttet til en annen hundeskole. Der lærte de å riste i halsbåndet (hunden) når den bjeffet i bilen og å smelle burdøren i ansiktet på den for å lære den å bli i buret. Eierne avbrøt to valpekurs.

Valp som bjeffet på valpekurs – hold den fast rundt snuten.

Unghund med høyt stress som rir på mennesker (stressatferd) – problemet skulle løses ved hyling og tramping med bena. Hunden skulle skremmes.

Hundeskole som gir 100% garanti på passeringsproblemer – hunden skulle skremmes med en gang den viste interesse for annen hund. Metoden var å kaste metallfat i bakken og hyle. Fatet ble etter hvert byttet ut med brusboks med mynter i som ble ristet i og kastet foran hunden.

Resultat: problemet eskalerte da de kom hjem.

Nok et valpekurs: Hell tabasco i halsen på hunden dersom de biter i bånd eller annet den ikke skal bite på. Hunder som trekker i båndet, fest båndet rundt livet til hunden da det der sitter mange nerver, og hunden vil slutte å dra.

Hunder med frykt for barn/ andre hunder: stikke to fingre i nakken på hunden når den bjeffer på barn, for å få den til å slutte med det

- klype hunden i lysken der den er ekstra følsom (!!) når den bjeffer/ knurrer på andre hunder, for å lære hunden at det er uakseptabelt å gjøre

- holde hunden hardt rundt snuten, stirre den ned og knurre «NEI!!» for å etablere «lederskap»

- legge hunden i bakken og holde den nede til den «underkaster seg» (blir stiv av skrekk)

Stor aktiv unghund: Sett på helstrup, det løser problemet.

Og listen kan gjøres mye lengre. Overgrep skjer hver dag på et hundekurs eller en konsultasjon i Norge.

Jeg har hatt eiere på kontoret som gråter fordi de har følt seg som elendige hundeeiere på kurs. Og som på mentaltester har fått høre at de er håpløse hundeiere, eller at hunden er udugelig.

Mange har følt seg totalt overkjørt av instruktører som overtar styringen og skal fikse hunden deres der og da.

I sosiale medier så spres det videoer av folk som trener valper i å gå fint i bånd ved å fysisk røske tak i den når den ikke går som man vil, tvangsapport samt å stoppe hunder ved å klype dem i lysken. Og dette begrunnes gjerne med at det er slik hunder oppfører seg mot hverandre. Jeg skulle likt å se den hunden som skal lære en annen å holde en gjenstand fast i munnen, eller som fysisk tar tak i en annen for at den skal gå rolig ved en side.

For å bruke straff så må man nesten tro at hunden bevisst gjør noe galt? For ellers så straffer man et individ som utfører en atferd som for dem er normal og rett i situasjonen? Av og til må en atferd stoppes der og da for individets eller andres del, men det er en helt annen sak – og selv da kan man som oftest gjøre det uten å påføre smerte eller frykt.

Skal du lære hunden av med noe så er det ofte bedre å lære den en annen atferd i den gitte situasjonen. Vinn-vinn for både hund og eier.

Men,  når vi kan endre atferd uten bruk av smerte og skremsel, hvorfor er det fortsatt så mange som tyr til metoder som var vanlig for 30 år siden, da man ikke hadde den kunnskapen om læring som er lett tilgjengelig i dag?

Å straffe iver, frykt, redsel, stress, osv. er å jobbe med symptomer – og resultatet blir sjelden bra for individet man straffer. Ofte blir problemet i etterkant verre for både hund og eier, selv om det der og da ser ut som om det har hatt en virkning.

Alle instruktører og hundetrenere bør sørge for å ha oppdatert kunnskap om atferd og læring, og om positive treningsmetoder. Det er viktig at man hele tiden fortsetter å tilegne seg kunnskap.

Det er også viktig å sende folk videre dersom man selv ikke har den aktuelle kompetansen. For hundens del. Men også for egen del, da det viser at man er ydmyk overfor faget man utøver. Det gir mer tillitt enn en som skal «fikse» alt uten den nødvendige kunnskapen.

Og så håper eg virkelig at hundeeiere tørr å stå opp for hunden sine, og sier NEI når en instruktør / atferds«ekspert» vil bruke smerte og skremsel i trening av hunden.

Målet for hundeholdet bør ikke være rolige og lydige hunder, men glade, fornøyde og samarbeidsvillige hunder.

Tilegg 21.8.21:
Etter at bloggen ble delt (ikke av meg) i en såkalt "balansert" gruppe på Facebook kommer det en kommentar fra en av medlemmene hvor vedkommende forsvarer det å henge hunden, eller å ta heisen som han skriver.

Sitat:

"Kjøre heis ,kan i enkelte tilfeller faktisk forsvares ,Hunden går i rødfeltet ,
Kontakt er umulig, Bruke helstrup og " henge" hunden, til den blir passelig blå i trynet og sette den pent ned ,
Utført rett,på rett tidspunkt .
Fører til at hunden tenker seg om,før den skal fly på mennesker,katt,hunder osv.
Men det må ikke gjøres av amatører ,som skal " prøve og feile"
Heller ikke som treing/øvelse .
Og heller ikke på alt som boffer.
Men noen ganger helliggjør midlet målet.
Om valget er avlivning pga hunden sin adferd ,eller " henge" litt noen ganger .
Så kan det forsvares i min verden."

En slik uttalelse forteller meg at vedkommende har svært utdatert kunnskap. Vedkommende har ikke forståelse for skader dette kan påføre hunden både fysisk og mentalt. Dette er ulovlig i Norge

dyrevelferdsloven kapittel 1,

§ 14.Særskilte forbud:

Det er forbudt å:

a)	utøve vold mot dyr,

b)	hensette dyr i hjelpeløs tilstand,

c)	ha seksuell omgang med eller foreta seksuelle handlinger med dyr, og

d)	bruke levende dyr som fôr eller agn.

Vedkommende burde vært fratatt retten til å ha hund, og til å ha noe som helst med hunder å gjøre. Jeg håper vi er mange som sender bekymringsmelding til mattilsynet og/eller anmelder til politiet når vi leser denne type utsagn.

Muntlig - fra fb i dag:

Müsli etter skulderoperasjon:

 

Müsli har vært gjennom mye opp gjennom årene. Hun har en medfødt feil i ryggen, usikker på om det plager henne. Hun har hatt en kløyvd rovtann som måtte opereres bort, og nå sist, en avrevet sene i skulderen.

Når skaden skjedde vet jeg ikke. Hun har i flere år av og til haltet. Ikke mye. Hos veterinær kiropraktor har det blitt funnet låsninger i rygg og nakke, og også vært litt reaksjoner ved venstre skulder. Men ikke noen store ting. 14. januar 2021 anbefalte veterinær kiropraktor, Renate Nydal, at jeg tok Müsli til ortoped. 5. februar hadde vi time hos Thomas Sissener i Sandefjord. Han konstaterte at problemet satt i skulderen, trolig bicepssenen. Müsli er ingen tøffing, men smertereaksjonen hun fikk da han manipulerte skulderen var voldsom, og etter den gangen er hun nå småhystderisk når hun forstår at noe skal skje inne hos veterinæren.. 

Det var ulike veier å gå videre. Enten la henne gå på smertestillende resten av livet, gi henne kortisonbehandling eller operasjon. Å ikke prøve noe var egentlig ikke noe alternativ for meg. Sissener mente det var 50% sjanse for en god bedring med kortison, så jeg gikk for den varianten. 

16 april var vi tilbake i Sandefjord for kortisonbehandling, og deretter var det 3 uker med ro. 

Da de tre ukene var gått ble Müsli litt halt allerede på første turen som var opp mot en time lang. Da var det ikke annet å gjøre enn å sette opp time for operasjon. Operasjonen var 11. august. Frem til da levde Müsli et normalt liv, men det ble ingen bratte fjellturer eller veldig lange og slitsomme turer. Jeg så at hun vegret seg for å gå i bratt terreng, både oppover og nedover. I tillegg begynte hun å vise ubehag i trapper. Hun gikk i dem, men hadde en lav kroppsholdning, og så ut som om hun kjente på ubehag.

11 august ble hun lagt inn hos Evidensia (Din Dyreklinikk) i Sandefjord. Det ville ta alt fra 30 minutter til 3 timer, så det var bare å ta seg en tur sa de da hun hadde sovnet og jeg gikk i fra henne. Etter litt over 3 timer ringte jeg for å høre hvordan det gikk - og kunne da komme inn og sitte å vente de siste minuttene på et behandlingsrom.

Operasjonen hadde vært alvorligere enn først antatt. Subscapularis senen var helt avrevet. Det var også mye betelnesle foran i leddet rundt skaden. Hun skal gå med skulderstabiliseringsvest på seg i 6 uker for å holde venstre skulder stabil. Småturer på 5 - 10 minutter en 4-5 ganger p, dagen i bånd. Ingen løping, hopping eller leking.

Det er nå 6 dager side operasjonen. De første dagene var verst. En del piping og klaging. Hun hoppet på et tidspunkt etter en flue - noe som resulterte i voldsomme smertehyl. Engstelig eier tok kontakt med veterinæren, selv om det var søndag. Bare å avvente - og heldigvis så ser det ut til å ha gått bra.

Plastrene som sitter på sårene sitter fryktelig godt. De skulle kunne fjernes etter 2-3 dager, men jeg har fortsatt ikke fått dem av. Nytt forsøk i morgen..

I tillegg til å gå miniturer og å sitte ute når været er fint, så får Müsli maten sin servert i slikkematter. Da bruker hun litt tid på det. Mengden mat per gang er mindre enn normalt, så hun får slikkematte 3 ganger per dag. 

     

Her er et par filmer fra de siste dagene: