Idioti på TV - Klovn til kaffen

1:10

TV Norge programmet "Klovn til kaffen" finner det morsomt å vise Calle Hellevang - Larsen som først mater fugler - for så å skremme dem. Deretter brøler han mot diverse hunder som passerer på operataket. 

Klippet kan du se her: https://www.facebook.com/klovntilkaffen/videos/1867772600158488/

Ler du? Ikke det nei...
Jeg blir matt av å se slikt. Hva tenker de på når de lager slike stunt? Det er for meg helt uforståelig.

Dette er idioti på flere enn en måte. 

1. Å skremme dyr er ikke greit. Hundene kan utvikle angst for området, for mennesker, for blonde menn, generell angst osv. Og selv om de kommer fra det uten varige men, det er ikke greit.
   TV Norge påstår at dette er hunder som er blitt trent opp. Til hva da? Reaksjonen vi ser er hunder som blir skremt - ikke hunder som utfører et triks de har trent på.
   Og måkene, var de også trent på forhånd? Det er vel heller tvilsomt.
2. Å med hensikt påføre dyr angst er ulovlig.
   Lov om dyrevelferd:
   § 3.Generelt om behandling av dyr "Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger."
   § 26.Trening, fremvisning, underholdning og konkurranser
   Den som trener dyr og den som bruker dyr til fremvisning, underholdning og konkurranser samt arrangør for slike aktiviteter, skal påse at dyr:

   a)	er i stand til å gjennomføre aktiviteten uten å bli utmattet eller skadet,

   b)	ikke utsettes for eller er påvirket av midler eller behandling som kan gjøre aktiviteten dyrevelferdsmessig uforsvarlig,

   c)	ikke med hensikt påføres frykt, skade eller unødige påkjenninger og belastninger, og

   d)	ikke trenes til eller brukes i kamper mot andre dyr eller mot mennesker.

3. Signaleffekten! Plaging av dyr som humor?
   Ting som vises på tv blir på en måte normalisert. Når det vises på tv, og i et humorprogram - da kan det vel ikke være så farlig? Det så jo litt morsomt ut med den hunden som skvatt sånn - skal vi prøve for å se hvordan vår hund/naboens hund reagerer? Skal vi se hvor raskt vi får fuglene til å fly av gårde?
4. Senest i dag hørte jeg på radioen at politiet forteller at barn er blitt mer voldelige. Og at volden er styggere nå enn før. Det skal lite til før de tyr til vold, en liten uoverensstemmelse er nok.
   Jeg vet ikke, men jeg regner med at aggressivitet og vold fra sinte barn også går ut over dyr. TV program som Klovn til kaffen kan være med på å legaliserer slik oppførsel.

TV Norge sier til sitt forsvar at hundene var trent. Hvem har trent dem? Eier? En innleid hundetrener?

Jeg skulle likt å høre hva vedkommende har å si om årsaken til at han eller hund gikk med på å utsette hundene for dette, og om de har tenkt noe over konsekvensen av det de har vært med på. 

Jeg vil med dette oppfordre vedkommende til å fortelle sin side av saken.

 I jobbsammenheng har jeg ukentlig hundeeiere med engstelige hunder inne til konsultasjon. Årsaken til hundens problemer kan være så mangt, men ofte er menneskelig atferd en utløsende årsak. Mennesker som bevisst eller ubevisst har skremt hunden i en sårbar periode. Og så har det ballet på seg.

Jeg blir forbannet når jeg ser barn plage dyr. Jeg snakker til dem når de løper etter fugler for å skremme dem, og når de rykker og drar i hunder i bånd osv. Jeg snakker også til voksne når jeg ser at de bevisst plager dyr. Det blir ikke lettere å bry seg når TV normaliserer plaging av dyr på denne måten.

Flere har nå anmeldt TV Norge til Mattilsynet, både privatpersoner og profesjonelle. Mange bryr seg - det er bra  👏👍😍

Jeg velger å glede meg!

Jeg går inn i en aktiv periode. Mye er positivt og bra for tiden. Hurra for det 😁

I februar skal jeg til Storbritannia på seminaret woof! 2017 Et 3 -dagers seminar fullspekket med mange av verdens beste innen atferd på hund og hundetrening. Skikkelig hundetur med andre ord, sammen med venn og kollega Carola. Årets store begivenhet!!

I vinterferien skal jeg på sydentur med datteren min, hennes venninne og venninnens mor. Skikkelig jentetur med andre ord!



Men allikevel, søvnløs og motløs. De siste par ukene har jeg ikke gledet meg; ikke til noe av det - frem til i dag!
Grunnen til at jeg til nå ikke har klart å glede meg over nært forestående hyggelige ting, er en annen nært forestående ting. Jeg skal til Sverige og konkurrere i Kreativ Lydighet med Müsli. Og til mer det nærmer seg, til verre blir jeg. Sover dårlig, gruer meg, føler meg motløs. Ser for meg alt som kan gå galt - Styggen på ryggen tar godt grep!

Men, så - i bilen i dag - på vei til Zumba trening og styrketrening (som forøvrig var helt topp i dag!), så bestemte jeg meg for å endre det.

Hvorfor la en liten filletur til Sverige få ødelegge gleden av å glede seg til ting som snart skal skje?

Så fra og med i dag: Hver gang jeg kjenner på de vonde følelsene i forhold til konkurranseringen så skal jeg tvinge meg til å tenke på alt det positive som skjer og skal skje i livet mitt.

Begynner nå: 

1. Sverigeturen 🐕, for jeg har bestemt at jeg gleder meg!!
1. En helg sammen med snuppa mi, Müsli
2. Morsom biltur med Eirin og Tardis (og Müsli)
3. Hyggelige kvelder med hundefolket
4. Hotellfrokost 😋
5. Miljøtrening hele helgen
6. 4 muligheter for ringtrening
7. Motivasjon for å trene litt ekstra fremover..
   
   
   
   
2. Englandsturen 🐕, woof! 2017.
1. Olala Det blir årets store hundebegivenhet. 
2. Møte igjen gamle kontakter og knytte nye fra "hele verden"
3. Lære mer!
4. Hyggelige kvelder og måltider med kolleger og venner.
5. Slippe å lage mat 😎
   
3. Jentetur til Gran Canaria. To store og to små 🏊🌞🌅
1. Late dager
2. Sol og sommer
3. Deilig mat og drikke
4. Is 🍨🍧🍦
5. Kos, kos, kos og atter kos 🍹
6. Morgenjogg

Og, som om ikke alt det er nok - For et par dager siden ble jeg NAS sertifisert atferdskonsulent på hund. Norges første 🙌 👍 👏 💪.
Om det kommer det snart et helt eget blogginnlegg.



Så folkens, det er mye dritt for tiden - i mitt liv, i ditt liv (kanskje...) og ikke minst i verden.

Min egen dritt er ikke så ille i den store sammenheng - bare småtteri, og jeg "står an av"



Verdens dritt er det ikke så mye jeg får gjort med. Bidrar litt - har et fadderbarn, bidrar her og der økonomisk når jeg har mulighet, resirkulerer, handler økologisk når jeg kan, er vegetarianer (miljø, dyrevern) og signerer i hytt og pine. Alle monner drar, spesielt om vi er mange som gjør litt.

Men, nå har jeg altså bestemt meg for at jeg skal glede meg 😊👍👏💪 Jeg skal ikke la Styggen på Ryggen (konkurransenerver og andre selvdestruktive tanker og følelser) eller dritten i livet mitt og i verden få hindre meg i å GLEDE MEG!

Så det så!

Plutselig

Plutselig var det ikke så sikker sak allikevel.

Plutselig var jeg ikke fostermor lenger.

Plutselig skulle "jenta mi" flytte tilbake til sin ekte mor.

Plutselig har jeg ikke en å danse og "hopple" med lenger, og ingen som vekker meg altfor tidlig på morgenen. Ingen som ber om å få være med på tur med hundene, få trene hundene og fore hestene. Ingen som vil være sammen med meg nesten hele tiden.

Plutselig har jeg en datter som sørger over tapet av en "lillesøster". Og for en flink storesøster hun var!

Og jeg ble matt, og sliten og lei. Sjokoladen ble en ennå bedre venn enn før..
Men har jeg rett til det? En mor er utrolig glad for å ha fått jenta si tilbake - og om det går bra for dem nå, så er vel det det beste. Så jeg må bare håpe alt blir bra - og håper så inderlig at vi får lov til å ha litt kontakt med lille frøkna fremover.

MEN, jeg har en stor jente som kanskje ikke vil danse og "hopple" med meg, men hun er for alltid jenta mi. Jeg er heldig.

Jeg har to firbente venner som gjerne danser og hopper og er med på det meste med stor glede.
Og jeg har to firbente som gjerne vil være sammen med meg nesten hele tiden.
Og nå, når jeg graver meg opp av sjokoladeskåla for å komme i gang igjen, nå har jeg Plutselig litt tid til å trene mer med Müsli igjen.

 

Plutselig får jeg ikke lønn lenger.
Plutselig må jeg sette i gang med Hund i Fokus igjen ett halvt år får planen.

Jeg hadde ingen planlagte kurs i vinter, men Plutselig er jeg i dag i gang med 2 kurs på en gang. Et fullt unghund/slyngelkurs og et valpekurs som gjerne skulle hatt et par deltakere til.

Og Plutselig har jeg fullt opp med konsultasjoner i et par måneder fremover. Det hjelper med 50 og 25 % avslag, men så mye penger blir det ikke av det. MEN, jeg er Plutselig i gang igjen.

Så snart jeg har litt overskudd skal jeg sette meg ned og finne tid til vårens passeringskurs, sporkurs, kantarellsøkskurs og freestylekurs. Kanskje blir det også et Barn og Hund kurs i løpet av sommerhalvåret.

Plutselig, eller kanskje ikke så plutselig - men saken er at mine gode medhjelpere på passeringskursene ikke lenger har mulighet til å være med. Så om du som leser dette tenker at kanskje det hadde vært noe for deg, da blir jeg veldig glad for om det Plutselig ligger en melding fra deg i mailboksen - eller om du Plutselig ringer meg. 

Jeg har ikke økonomi til å lønne deg, men om du trenger praksis til instruktørutdannelse så kanskje det kan være av interesse? Forutsetningen er at du kan noe klikkertrening, jobber hovedsaklig med positiv forsterkning og at du leser bøkene som er anbefalt for kursdeltakerne. Det vil også være ønskelig at du deltar på teorikvelden, samt er med på minst en av konsultasjonene jeg har med deltakerne før kursstart (alle deltakere må ta en konsultasjon før kursstart. Vi går der grundig gjennom hunden og starter treningen).  

Appell mot oppdrett av pelsdyr

Av og til får man et spørsmål man ikke kan si nei til. Og av og til må man gjøre ting man ikke har gjort før, bare fordi det er det rette å gjøre.

Så da Noah spurte om jeg ville holde appell i Drammen etter fakkeltoget mot pelsdyroppdrett så hadde jeg egentlig ikke noe valg. Selv om jeg syntes det var skummelt og skremmende, så sa jeg ja.

Først toget - sammen med mann, barn og barns venninne:-)

Så, på Bragernes Torg -  den siste av 5 appeller:

Egentlig burde det vært helt unødvendig at vi er her i dag, da det norske lovverket burde være klart nok til at oppdrett av pelsdyr ble forbudt.

Vi har en dyrevelferdslov som har som formål å fremme god dyrevelferd og respekt for dyr.

Allerede der, i lovens formål, er det nok informasjon til at næringen burde legges ned.

God dyrevelferd og et liv i et lite nettingbur har ingen sammenheng med hverandre. Respekt for dyr og avl til produksjon av et unødvendig produkt har heller ikke noe med hverandre å gjøre.

Loven sier så at «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.»

Den største faren for rev og mink i oppdrettsanlegg er bonden som eier dem. Selve livet er en unødig påkjenning og belastning for disse dyrene.

Så har vi § 23 i dyrevelferdsloven. Dyrslevemiljø

Dyreholder skal sikre at dyr holdes i miljø som gir god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov, herunder gi mulighet for stimulerende aktiviteter, bevegelse, hvile og annen naturlig atferd. Dyrs levemiljø skal fremme god helse og bidra til trygghet og trivsel.

Hvordan kan mange tusen rovdyr som lever tett på hverandre kunne ha god velferd ut fra artstypiske og individuelle behov?

Hvordan kan de jakte, grave, bygge hi, forsvare revir, finne en make og stelle valpene i et nettingbur på en kvart til mindre enn en kvadratmeter?

Mink har også behov for å svømme – og hvor mange oppdrettsanlegg tror dere tilrettelegger for det?

Så egentlig strider næringen mot norsk lov.

Det dokumenteres gang på gang at dyrene skader hverandre og ikke minst seg selv. Og årsaken til det er lett å forstå. De er i en ekstrem situasjon, hele livet. De har ingen mulighet til å utøve normal atferd – og da skjer sånne ting.

Oppdrettsnæringen har til og med en periode i minkenes liv som de kaller kannibalismeperioden. Den perioden finnes nok ikke hos viltlevende mink!

En pelsdyroppdretter sanylig til Nrk at hun er glad i alle dyrene sine og at hun ser til dem hver dag.

Hvordan kan hun se til alle de 7000 dyra sine hver dag?

Hvert eneste ett sider hun. Prate med dem - "Ikke så ulikt hvordan du ville gjort med undulaten, kaninen, bikkja eller katten din – hjemme hos deg selv" sier hun.

Ja, dette går langt over min fatteevne! Hennes døgn må ha mange flere timer enn mine, og hennes arbeidskapasitet, energi og fysikk må overgå alt jeg kjenner til!

Hun sier "Jeg er glad i dem, og ser at de har det fint. Alle har aktivitetsobjekter (fint ord for leke), vann og redekasser de kan skjule seg i. De er nysgjerrige og morsomme vesener, som det er lett å bli glad i. Også for en pelsdyrbonde."

Jeg tror vi har et svært ulikt syn på det å være glad i dyra våre hun og jeg. Hun er kanskje glad i det dyrene gir henne av inntekter? ;-) 

Ikke snakk om at hun er glad i dem på samme vis som jeg er glad i mine dyr - da hadde hun sakte men sikkert avviklet driften sin.

I Norge er det i dag ca. 240 pelsdyrbruk som sysselsetter ca. 300-350 mennesker. Det er som en middels stor bedrift. Når næringen legges ned, for det må den, så blir det kanskje 350 arbeidsledige mennesker. Mindre enn ved mange konkurser rundtom i landet.

Vi har faktisk arbeidsledighetstrygd i Norge, og det finnes muligheter for omskolering. Jeg vil med glede la mine skattepenger bidra til omskolering av alle ansatte i pelsnæringen!

...........................................................................

  

De andre appellantene var tøffere enn meg. De stilte uten lue.. Men, denne dama var kald! :-)

De øvrige og mer erfarne appellantene var:

Tonje Evju fra Arbeiderpartiet

Yousuf Gilani fra Venstre

Anita Fagerheim fra Noah 

Ståle Sørensen fra Miljøpartiet De Grønne

Mange mennesker trosset kulda og stilte opp for pelsdyrene:

Først kom hunden...

Å få barn når man har hund er slitsomt, men i de aller fleste tilfeller er det forholdsvis problemfritt når man tenker forholdet barn - hund. Så sant man har et bra hundehold og vet å fortsatt ta vare på hunden sin.

Hunden lærer å sette pris på barnet og barnet vokser opp til å elske hunden.

Å få valp når man har barn er også slitsomt, men har man et forholdsvis lydhørt og empatisk barn så lærer barnet riktig atferd overfor valpen, og valpen vokser, via litt heseblesende atferd, opp til å elske barnet.

Jeg synes selv at de to overforstående utfordringene har gått ganske bra her i huset. Hyggelige hunder, og en grei datter :-)

Men så tok vi på oss en utfordring jeg var mer usikker på. Hvordan ville det gå å få et barn i huset som ikke var vårt og som ikke hadde lært hvordan man omgås hunder og andre dyr, og som høyst sannsynlig kom til å ha en helt annen atferd overfor hundene enn det Helena har?

Jo, det ble tøft. Like vanskelig som jeg trodde - men det har gått seg til :-)
Et veldig aktivt barn, mye bevegelse og mye lyd. Og tilnærmelser til hundene som de absolutt ikke var vant med fra før.

Jack aksepterer det meste, og trekker seg unna når han ikke orker. Min jobb er å hindre at det blir for vanskelig for ham. 

Müsli er en aktiv liten kropp selv, så i starten ville hun gjerne løpe og hoppe rundt nykommeren. Og nykommeren var en aktiv tobeint frøken som så gjerne ville ha nærkontakt - men som ble sint og redd når hun fikk det, en hektisk kombinasjon kan man si... Og når Müsli føler seg feil behandlet, da sier hun høylydt i fra! 

Jeg fikk utfordringen med å jobbe med at Müsli måtte tolerere all aktiviteten - samt lære tobeiningen hva som er rett og galt rundt hunder. I starten måtte jeg ofte forklare hundene var levende, og at de kunne få vondt og kunne bli redde - akkurat som henne. "Jeg ønskel at hundene ikke el levende!", "Jeg olkel ikke alt blåket", "Hvofol kan ikke hundene væle kosedyl?" og "Neste gang jeg flyttel skal jeg flytte til et sted uten hundel".

Ignorering av feil atferd og forsterkning av riktig er vel og bra, men det er ikke i alle situasjoner man kan ignorere.

Den unge tobeinte måtte lære hva som ikke er greit - til sitt eget og hundenes beste: 

- Det er hverken greit eller trygt å løfte på hundene (eller katten). 

- Det er ikke greit å holde dem fast. 

- Man skal ikke sette ansiktet sitt midt i ansiktet til hunden. 

- Det er ikke ok å trekke i halen. 

- Ikke løp og hopp i nærheten av Müsli. 

- Ikke klatre i møbler når hundene ligger ved siden av eller i møbelet. 

- Jack er ingen hest. 

- Bare Nina børster og klipper klør på hundene.

- osv. osv. 

Mange IKKE. Men, også mye som er lov og morro: 

- Gjem ballen så kan hundene lete og komme tilbake med den. 

- Be om triks og gi godbit når hunden utfører det. 

- Gi mat til hundene. 

- Slippe Müsli inn når hun ringer på og Jack når han bjeffer. 

- Kaste tørrfor i hundegården. 

- Bli med på tur. 

- Trene agility. 

- Sitte og kose i sofaen på hundeteppet NÅR hundene vil.. 

- osv

Det har gått nesten et halvt år og alt har roet seg. Den lille tobeinte har ennå et stykke igjen før hun er en flink "hundetlenel", men hun er på god vei. Det er nesten slutt på løping og hopping rundt Müsli. Og når det skjer så bryr ikke Müsli seg lenger. 

Jenta som de første ukene gikk for å vaske seg når hun hadde klappet en hund, hun sitter nå på gulvet og elsker å bli slikket i ansiktet av Müsli. Jeg tror ikke hun lenger vil flytte til et sted uten hunder - får nå "ELSKEL" hun hundene :-)

Jeg har is i magen og lar dem holde på mye mer enn i starten, selvsagt alltid under oppsyn. Blir det for mye kan Müsli si i fra, men det er bare lyd - og det skjer nesten aldri mer. Jack setter pris på kosen han får, og trekker seg langt unna når han ikke orker.

 

Styggen på ryggen

Kjenner dere styggen oppe til høyre? Jeg kjenner ham godt. Han dukker opp når jeg nærmer meg et ringbånd. Han trykker meg ned, røsker og river i armer og bein slik at kroppen min oppfører seg,.. ja - hva skal jeg si? Ukontrollert?
Han roter med stemmebåndet mitt slik at feil ord kommer ut, og de kommer gjerne ut i feil rekkefølge. Skulle ikke forundre meg om han også tilfører meg en ekkel, engstelig lukt - en lukt Müsli avskyr.

Når jeg presses av Styggen, da velger Müsli meg bort. Finner på andre, morsomme ting. Som å hilse på folk, snuse på ting i området utenfor ringen osv.

For noen uker siden var jeg på kurs med Anita Axelsson og Leena Inkilä i regi av Norsk Freestyleforening. Tema for kurset var konkurransetrening.

Den lille mannen på skulderen kalte Anita Axselsson ham, Styggen på ryggen kaller jeg ham.

Man føler seg alene i selskap med Styggen. Man blir egoistisk, synes synd på seg selv - tror man aldri vil mestre konkurranser. I løpet av helgen så ble det klart at svært mange av oss har en liten stygg en, enten på skulderen eller i ryggraden - ofte med forgreninger i magen.. De aller beste i miljøet, de har også slitt med styggen - og se hva de presterer! Det står det respekt av.

Leena Inkilä hadde som tema hvordan man skal jobbe med hunden innen det er vår tur å gå i ringen. Gode rutiner før start,  og i det man entrer! Utrolig nyttig for meg, som bare surrer og ikke har en eneste fornuftig tanke i situasjonen.

Anita Axsselsson jobbet med bruk av banen, hvordan binde sammen et program.

Leenas teori gikk på gode treningsrutiner med planlegging med tankekart og kriterieplaner! Anita snakket om den lille mannen på skulderen og om realistiske mål og drømmemål. At det er viktig med realistiske mål, men at man også må ha drømmemålene å strekke seg etter.

Realistisk mål: kaste tennisballer i en bøtte noen få meter unna.
Drømmemål? Tja - det må man også ha. Litt mer ambisiøst enn å kaste tennisballer ;-)

Kurset ble avsluttet med at en og en gikk i ringen. Noen improviserte, og andre gikk et program de allerede hadde. Alle tilskuerne fikk som oppgave å notere 3 positive ting om ekvipasjen. Ikke noe negativt! Til slutt skulle vi gå gjennom alles opptreden, med kun positive kommentarer. Og ingen fikk lov til å snakke seg selv ned på noe som helst vis.
Jeg valgte å ikke gå programmet vårt, da det bare gjør meg ennå mer nervøs. Jeg surret meg gjennom noen trix til musikk satt på av Anita. Müsli holdt seg i ringen og jobbet med meg, så jeg var storfornøyd. Edda bedda Styggen!!

Da vi på slutten gikk gjennom alle opptredenene ble det mye glade tårer. Vi er nok ikke så vant med å få så mye ros og gode ord, og det på tross av at vi har et suverent godt og støttende miljø innen Kreativ Lydighet i Norge.

Et positivt kurs som gav mange påminnelser om rett trening. Nye tips til hvordan trene på å bruke ringen bedre, og ikke minst hvordan få hund (og fører) i rett modus før man går inn i ringen - og for mitt vedkommende, et lite skritt videre, kanskje, mot å takle det farlige ringbåndet  ;-)

Litt av jobben er å kvitte seg med Styggen på ryggen, trykke han ned under bakken - på bildet her ser dere jeg er godt i gang :-)

MH / mentalbeskrivelse hund og familiehunder med atferdsproblematikk?

Tilfeldig funnet skjema på nettet.

La meg først si at jeg ikke er i mot mh tester. Som et avlsverktøy og til utvelgelse av tjenestehunder kan det være svært bra.

Men, hvor bra er det for eiere av en engstelig familiehund som absolutt ikke skal brukes i avl og "kun" skal fungere bra i hverdagen, og kanskje delta i diverse hundesporter.

Ikke sjelden har jeg konsultasjoner der problemstillingen går på usikkerhet overfor mennesker. Eier spør meg kanskje på forhånd om jeg vil de skal ta en mh på hunden før konsultasjonen, og jeg svarer nei.
Ofte har de blitt anbefalt av andre erfarne hundemennesker at de bør ta mh - altså det motsatte av hva jeg sier. Hvorfor ikke kommer jeg til om litt.

Men, så er det de kundene som allikevel gjør det, eller som har tatt mh før de kontakter meg.
Hunden har gjerne vegret seg i øvelsene som har å gjøre med kontakt, lek og samarbeid med fremmed person, og de har hatt problemer med å takle øvelsene med spøkelsene. Det være seg at de har valgt bort trusselen eller at de har vist utagering i form av intens bjeffing og knurring og/eller at de ikke har klart å avreagere etter momentet.

Det er interessant å se skjema fra testen, samt videoklipp, og gjerne høre hvilke tilbakemeldinger de har fått fra testleder og andre som var til stede.
Det skjer sikkert at testeleder gir gode råd - men det kan jeg ikke huske å ha hørt fra kunde på atferdskonsultasjon. Sannsynligvis trenger de da ikke å komme til meg etterpå :-)

Min erfaring er at:
1. de har fått skjema, men ingen konkrete råd om hvordan de kan tolke skjema og hvordan de bør jobbe for å bedre hundens problemstillinger.
2. de har fått skjema, samt muntlig beskjed om at hunden har for dårlig psyke, men ikke råd om hvordan de kan jobbe med problemstillingen.
3. de har fått skjema, samt en tilbakemelding på at de har en elendig hund som bør avlives.

I noen få tilfeller kan jeg være enig i punkt nr. 3. Men stort sett så er jeg uenig, da det ofte gjelder hunder som viker unna i kontaktdelen, lek/samarbeid og i momentet med spøkelser. Å påstå at dette er hunder som ikke har det bra, og som i fremtiden kommer til å bite blir feil for meg.

De kan kanskje aldri bli gode IPO hunder, og jeg er enig i at de ikke bør brukes i avl eller som tjenestehunder.
Dette er allikevel hunder man kan jobbe med og få gode resultater. De kan lære å takle situasjoner de missliker på en bra måte, og de kan trenes til å bli trygge i hverdagslige situasjoner.
De kan også fungere bra i hundesporter som Lydighet, Kreativ Lydighet, Agility, Rally, Spor og Rundering mm.

Testsituasjonen er langt i fra det normale miljøet hunden ferdes i, eier skal forholde seg nøytral - og en hund som gjerne er vant med veiledning fra eier må takle ukjente og skremmende situasjoner på egen hånd. At en ellers aktiv og kommuniserende eier er passiv kan i seg selv gjøre hunden ekstra usikker.

På mh tester er det ofte mange figuranter/tilskuere - og ikke alle har like mye hundefaglig kunnskap.
En kunde fortalte at etter mh test fikk hun høre rykter om at hennes tilbakeholdne hund hadde et dårlig liv og kom til å bli farlig i fremtiden. Dette var rykter som kom fra mennesker som hadde vært til stede under testen. Denne eieren er en dyktig, oppegående eier som jobber bra med hunden sin. Hund og eier gjør stor fremgang, og ryktene gjøres heldigvis til skamme, men de kan dessverre bli hengende ved hund og eier fremover.
Jeg har hatt kunder som har dratt gråtende fra en mh prøve, og som senere har dratt smilende fra konsultasjon hos meg. De har da i tillegg til en grundig gjennomgang av hund, situasjon, atferd også fått instruksjon i trening for å bedre problematferden. De får også et skriftelig treningsprogram og muligheter for videre hjelp fremover.
Etter påfølgende kurs eller treninger har de som oftest glade, velfungerende hunder. Ikke verdens modigste hund, men eier har ny selvtillit og hunden er tryggere og mestrer tilværelsen bra.

For over 20 år siden overtok jeg en hund, Schamo, som hadde levd sine første år på en låve med over 70 andre hunder. Han var ca. 2 år da jeg overtok ham etter at dyrevern og politi grep inn overfor eierne. Livredd mennesker og alle typer miljø. Sakte men sikkert ble han trygg på meg og miljøet rundt oss. Jeg trente sammen med erfarne hundemennesker, og da de skulle gjennomføre mh av sine hunder anbefalte de meg å gjøre det samme. Jeg var forholdsvis uerfaren og syntes det var spennende. Jeg visste ikke helt hva jeg gikk til, og jeg trodde vel skulle få gode råd og veiledning etter testen. Testen ble brutt litt over midtveis, men den burde i utgangspunktet aldri ha vært gjort  - og uansett, blitt brutt langt tidligere. Schamo klarte ikke å avreagere etter et moment der en kjeledress spratt opp ved siden av stien han gikk på. I dag hadde jeg sagt nei, vel vitende om at det ville vært altfor tøft for Schamo. Testen satte Schamo tilbake ca. 2 måneder - dvs., det tok to måneder til skogen igjen ble trygg for ham.
Da jeg overtok Schamo fikk jeg høre at han aldri ville kunne fungere, og at hans liv ikke var verdt å satse på. Jeg hørte heldigvis ikke på dem, og etter 3/4 år kunne Schamo løpe løs på tur og fungerte bra i de aller fleste situasjoner. Vi levde sammen i 11 år - og ingen som møtte Schamo etter den første tiden påsto at han hadde et vondt og uverdig liv!

(Det var lenge siden, og et nesten glemt kapittel. Men, for et par år siden la jeg ut et bilde av en av mine nåværende hunder, Müsli, som satt i en handlevogn på en parkeringsplass utenfor et kjøpesenter. Anledningen var miljøtrening av Müsli og andre hunder.

Jeg fikk stort sett bare positive reaksjoner på bildet, men også et par negative. De negative gikk på at det var uverdig for hunden. Men en tilbakemelding skilte seg ut. Den kom fra en av dem jeg trente med den første tiden med Schamo, altså for over 20 år siden. Hun er fortsatt meget aktiv i hundemiljøet, men vi hadde ikke hatt kontakt siden den gang - bortsett fra at vi de siste årene hadde vært facebookvenner. Jeg hadde registrert at vi var noe uenige i treningsmetoder i noen diskusjoner, men ikke mer enn det.
Kommentaren som kom fra henne da bildet i handlevognen kom gikk på at jeg var en elendig hundetrener som hadde testet en hund, Schamo, som aldri burde vært testet. At det var over 20 år siden, og at hun den gangen var en av de mer erfarne hundeeierne, samt var en av pådriverne for at jeg skulle gjøre det kom ikke frem. En mh test tatt for over 20 år siden ble altså brukt i mot meg - og det av et menneske som den gangen var en av pådriverne for testen..
Hva problemet hennes med meg var/er vet jeg ikke - men vi er ikke lenger venner på fb ;-) En liten avstikker kanskje - men av og til føles det godt å lire av seg litt irritasjon)

Redsel, aggressivitet osv. er arvelig, og mentalbeskrivelse av hund kan som sagt være et bra verktøy i avlsarbeid og til utvelgelse av tjenestehunder.
Om oppdrettere ønsker at valpekull skal ta mentalbeskrivelse hund er det supert når det gjøres for å vurdere kombinasjoner og å velge ut avlshunder.

For kommende hundeeiere kan mh være et fint verktøy i utvelgelsen av rase, dvs. om man har tilgang til å sammenligne mange mentalbeskrivninger innen rasene. Eller fra en spesiell oppdretter. På den Svenske Brukshundklubbens hjemmeside kan man blant annet finne snittverdiene per rase.
En kikk på spindeldiagrammet kan også være til hjelp for å forstå ens egen hund, men dessverre er det mange raser som ikke er tatt med.


Når derimot "vanlige" hundeeiere blir bedt om å ta mh test e.l. på hunder med usikkerhet og redsel er det svært ofte verdiløst, og kan i mange tilfeller ta motet fra hundeeierne. Dersom de ikke på forhånd har avtalt et eget opplegg der de i tillegg til testen også får råd om trening for å endre problemområder, så sitter de bare igjen med et skjema, samt muligens negative kommentarer om egen hund fra testleder, figuranter og andre som er til stede. Jeg vil tro at det siste i teorien ikke skal forekomme, men i praksis så skjer det så altfor ofte. Dessverre.