Referat fra kurset med Kayce Cover

Kayce Cover er en amerikansk dyretrener som har trent ulike zoologiske dyr siden 70- tallet. Hun har utviklet sin egen treningsmetode, SATS. Sats står for SynAlia Trainig System og baserer seg i stor grad av bruken av targeter, støttesignal og suksess-signal. I tillegg forutsetter metoden at dyr har stor kapasitet for å forstå ord, og at de raskt ved hjelp av targeter, støtte- og suksess-signaler kan lære nye ord og begreper.


06.-09. august i år holdt Kayce seminar ved Buskerud Folkehøyskole i Øvre Eiker. Arrangør var Hund i Fokus.

Kayce er opptatt av at hundene må være rolige for å kunne trene. Hun ville derfor at man skulle jobbe med betinget avslapning før man kunne begynne med andre øvelser. Ved hjelp av massasje, keep going signal (eller støttesignal) og å snakke med hunden klarte mange med hjelp fra Kayce å få selv svært stressede hunder til å roe seg ned. Kayce ba hunden om å slappe av i de forskjellige kroppsdelene, og kombinerte dette med fokus og berøringer for å skape bevissthet hos hunden om begrepene. Til og med hundens øyne ble bedt om å bli rolige, og de som satt nær ekvipasjen så dette skje. Hvem skulle tro en hund ville få et rolig blikk bare ved at man ba den om det? Jeg vil tro man må jobbe en del med SATS før man er på det nivået.

SATS baserer seg på en tettere kommunikasjon med dyret enn det de fleste av oss er vant med. Et eksempel er at man lærer hunden navn på gjenstander ved først å vise hunden gjenstanden samtidig med at vi navngir den, f.eks. ”bok”. Dette gjentar man to ganger til. Deretter gjør man det samme med en annen gjenstand, f.eks. ”flaske”. Man ber så hunden om å velge en av gjenstandene ”Vis meg bok”. Mens hunden nærmer seg riktig svar støtter vi den med keep going signalet. Ved riktig valg får den suksess-signalet. De aller fleste av hundene som prøvde seg hadde opp i mot 100% riktig på dette. Hundene skilte lett mellom diverse typer løv, gress, nøkler og andre gjenstander. Fascinerende å se!

Targeting er noe mange av oss hadde jobbet mye med før. Hundene kunne flytte snuten mot diverse gjenstander, flere kunne jobbe med labbetarget og mange bruker targettrening aktivt i hundetreningen.

Så også i SATS, ,men med SATS går man ennå litt lenger. Man lærer dyret å bevege mange flere kroppsdeler mot et target. Dette gjøres ”enkelt” ved at hunden lærer navn på de enkelte kroppsdelene samt på stedet de skal forflytte seg mot. Ved å lære at området fra skulder til hofte kalles ”side” og at veggen heter ”vegg” kan man så be hunden om å flytte ”side” til ”vegg”.

Her skilte det en del både mellom de forskjellige personene og mellom hundene. De som hadde mye treningserfaring klarte dette uten store problemer. Det var en fryd å se f.eks. Eva Bodfäldt og Carina Persson fra Sverige trene sine hunder Zakk og Pop med targeting. De fikk hundene raskt til å plassere skulder mot veggen fra flere meters hold.

SATS baserer seg på positiv forsterkning av riktig atferd. Den mest profilerte og sammenlignbare treningsmetoden må være klikkertrening.

Slik jeg ser det er dette hovedforskjellene mellom SATS og klikkertrening.

• I SATS lar man ikke hunden prøve og feile. Man forteller hunden ved hjelp av et keep going signal at den er på rett vei. Gjør den feil opphører keep going signalet. Når hunden når målet kommer suksess-signalet.

   o I klikkertrening bruker vi kun suksess-signal, som er klikket.

• Hunden får kun godbit for ca. hvert tredje suksess-signal.

   o I klikkertrening skal hunden belønnes etter hvert klikk.

• Man lærer hunden navn på kroppsdeler som man så kan bruke i for eksempel targettreningen. I tillegg lærer man hunden forskjellen på for eksempel opp og ned, høyre og venstre, stor og liten osv (hunden lærer altså om konsepter som størrelse, retnings med mer). Dette bruker man så i kommunikasjonen med hunden.

   o I klikkertrening benytter man seg av snutetarget og labbtarget. Jeg har ikke sett annen form for targeting, men jeg kan ta feil.

• Man setter navn på atferder, gjenstander etc. med en gang. Man venter ikke til hunden har vist at den har forstått – men forutsetter at hunden vil forstå når man forteller den det.

   o I klikkertrening venter man til hunden tilbyr den ferdige atferden før kommandoen settes på.

Som SATS trener må man ha tro på at hunden forstår og lærer lett, at den ønsker å samarbeide med oss – ikke bare for godbiten eller ballen – men også for gleden av å lære, av å kommunisere og samhandle. Som i all annen hundetrening er timing og å ”lese” hunden underveis viktig. I SATS vil man også i stor grad fortelle hunden på forhånd hva som kommer til å skje og hva som forventes av den. Og hvem vet, kanskje hundene virkelig kan forstå mye mer av det som skjer rundt dem enn det mange tror bare vi klarer å kommunisere det på en tydelig måte?

Et praktisk eksempel på SATS trening har jeg blant annet skrevet om her: Litten hos veterinæren